"Naturen kan ikke styres" : natursyn, identitet og holdninger til statlig forvaltning av levende ressurser i Qeqertarsuaq, Vest-Grønland

Abstract

Med utgangspunkt i et 5 ½ måneders feltarbeid i Qeqertarsuaq på Vest-Grønland, dokumenterer og analyserer jeg i denne avhandlingen hvordan menn og kvinners lokale identitet er knyttet opp mot det omkringliggende landskapet og bruken av dette.

Langt de fleste innbyggerne i Qeqertarsuaq er grønlendere og dermed inuitter. Til tross for at livsbetingelser, levesett og verdenssyn har endret seg siden den gang inngående kjennskap til omgivelsene var en nødvendighet for overlevelsen, har stedets fangsttradisjoner fortsatt stor identitetsmessig betydning for befolkningen. Et flertall av mennene i byen er derfor i en eller annen grad beskjeftiget med fangst, og mange av kvinnene med høyere utdannelse og lønnet arbeid er gift med en yrkesfanger. Avhandlingen viser at dette medfører en annen form for komplementære kjønnsroller enn representert ved den tradisjonelle, inuittiske arbeidsdelingen mellom menn og kvinner.

For Qeqertarsuaqs innbyggere er omgivelsene levende erfart og en del av deres livsverden. I tillegg til fangst omfatter befolkningens bruk av landskapet også fiske og sanking av planter og bær. De praktiske aktivitetene i nærmiljøet danner et fundament for innbyggernes lokale tilhørighet, samtidig som de bidrar til historisk kontinuitet. Både tilhørighetsopplevelsen og forbindelsen mellom fortid og nåtid forsterkes ytterligere gjennom kvinnenes tilberedning og familienes inntak av måltider basert på egenhøstede råvarer. For både menn og kvinner blir det derfor viktig å tilpasse og videreføre enkelte tradisjonelle kunnskaper i deres identitetsforhandling.

Selv om oppslutningen rundt fangeryrket er relativt stor i Qeqertarsuaq, er innbyggerne usikre på yrkets framtid. De grønlandske myndighetene oppfordrer dagens yrkesfangere til en gradvis omstilling til lønnet arbeid. Samtidig legger myndighetenes forvaltningspolitikk føringer på fangernes høsting av områdets levende ressurser. På denne måten opplever Qeqertarsuaqs innbyggere at en videreføring av deres levesett og verdier trues utenfra. Gjennom empiriske eksempler på innbyggernes høsting av nærmiljøet, tilberedning av lokale råvarer og deres reaksjoner på myndighetenes politikk, viser jeg hvordan natursyn og holdninger til statlig forvaltning er tett knyttet til konstruksjonen av en “moderne” lokal identitet.