Abstract
Problemstillingen i denne oppgaven er: ”Hvordan samsvarer et overordnet politisk mål om intregrering i det norske samfunn med flyktningenes egne forestillinger og praksiser av tilhørighet?”
”Flyktningeguiden”er etablert i flere kommuner i Norge. I en av disse hadde jeg hovedsaklig mitt feltarbeid. Her har jeg møtt guider fra lokalsamfunnet, og nyankomne flyktninger. Mange av flyktningene var overrasket over så ofte å bli stilt spørsmålet: ”hvor kommer du fra?”.
I fokus for oppgaven er hvordan forskjellige identifikasjons-/ tilhørighetsaspekt gjøres relevant i ulike former for sosial samhandling mellom innfødte og flyktningene. Informantene er frivillige deltakere i integreringsprosjektet. Gjennom personlige relasjoner til norske borgere, fortrinnsvis innen kommunen, settes statlige integreringsformål på agendaen. Siden flyktningene ofte møter en for dem overdreven interesse for hvor de egentlig hører hjemme, bidrar dette til at de får motstridende budskap om flyktningers tilhørighet.
Flyktningene skal i følge statlige organer føle seg hjemme her. Samtidig er hjemmet deres et annet sted. Mangelen på sosial inklusjon i nabolags praksiser opprettholder annerledesheten mellom de som er ekte nordmenn og de som ikke har legitime bånd til territoriet. Med erfaring av flukt og kryssing av grenser for geografiske rom, er sosiale rom mindre knyttet til den nære geografiske kontekst. Flyktningenes praksis viser et mønster hvor de fleste av flyktningene ikke har kontakt, drømmer og minner bare knyttet til andre steder i verden, men at de reiser over lokale grenser, også i Norge, for å opprettholde kontakten med mennesker som kjenner dem.
Utviklingen av meningssammenhenger mellom sted og identifikasjon, skjer i relasjon mellom selvfølgeliggjorte forståelser og praksiser, som både flyktninger, lokalbefolkning og systemet bidrar til.
Flyktninger er både innenfor og utenfor sosiale rom. De må forholde seg til identifikasjoner med både hjemland og med mottakssamfunn, men får samtidig ikke aksept for å ville tilhøre enten sine hjemland eller Norge. De er altså preget av å være i en liminalfase. Om dette er en vedvarende tilstand eller et steg i livsløpet, er et åpent spørsmål. Dette er også et spørsmål om grenser.
Det er i møter mellom ”oss” og ”dem” at kategorisering finner sted, og Flyktningeguiden kan fungere som en arena hvor mennesker bosatt i lokalsamfunnet inkluderes i en mangfoldig gruppe, med bakgrunn i en rekke sosiale og geografiske rom. Derfor er det mulig at det vil bli mer sentralt i fremtiden å si som en av mine informanter – ”det er hjertet som teller”, i stedet for å, i like stor grad spørre: ” hvor kommer du fra?” Stedsidentifiseringen blir i mindre grad viktig, fordi signifikante andre er med på å definere deres tilhørighet.