Abstract
I denne avhandlingen retter jeg søkelys mot hvordan norsk bruk av natur og friluftsliv kan fungere som en sosialiserings- og integreringsarena for barn. Ideen springer ut av den generelle oppfattelsen av nordmenn som et særlig friluftslivselskende folk. Ut fra en slik tankegang blir det kanskje naturlig at friluftsliv er en av de første arenaene våre nye landsmenn blir introdusert til.
Den som ikke kan den norske turkoden, oppfattes gjerne som en angriper av den norske tradisjon (Lidén 2001: 79). Dette bekrefter et chilensk brødrepar i siste utgave av Fjell og vidde : Skal man bo i Norge, må man lære å være ute på nordmenns vis. Ellers overlever man ikke (Fjell og vidde, 4/2006).
Hvorvidt det handler om overlevelsestaktikk å kunne den norske turkoden eller ikke, er jeg usikker på. Det jeg kan si etter et halvt år med feltarbeid i en offentlig friluftslivsorganisasjon i Oslo indre øst, er at bruken av natur ikke er uegnet for sosialiserings- og integreringsprosesser. Barna i denne studien bor i landets fattigste, mest kriminelle og lavest utdannede bydel i landet. Ved å delta i faste friluftslivsgrupper med trygge rammer, ledet av voksenpersoner som vet hva de driver med, blir barna både sosialisert og integrert inn i mye som antas å være fellesnorske verdier og normer. I tillegg utvikler de viktige sosiale ferdigheter som vennskap, mestringsfølelse og verdifellesskap. Det er min oppfatning at barna utviklet ferdigheter på organisasjonens arrangementer som de neppe ville oppnådd andre steder der de vanligvis ferdes.