Abstract
"Un teatro real": En antropologisk undersøkelse om forholdet mellom studentene og staten på Universitetet i Havanna. Oppgaven handler om universitetesstudenter i Havanna, og hvordan de forholder seg til statsmaktens krav om aktiv støtte til det jeg hevder er et pågående legitimeringsprosjekt ved universitetet, der statsmakten gjennom ulike prosesser prøver å skape legitimitet for sin politikk.
Studenter får, i tillegg til karakterer, en politisk evaluering når de er ferdige å studere og skal ut i jobb. Denne vurderingen blir av studentene ansett å være minst like viktig som karakterer når det gjelder å få seg en attraktiv jobb etter endt utdanning, fordi det i stor grad er statsapparatet som styrer hvem som kan ansettes hvor. Det er derfor sentralt for studenter som ønsker seg en god jobb, at de gir aktiv støtte til det statlige legitimeringsprosjektet, ved for eksempel å delta på politiske møter og demonstrasjoner og være medlem av Kommunistpartiet ungdomsparti, Ungkommunistene. I oppgaven argumenterer jeg for at den sosialistiske økonomien kan forstås som en "gaveøkonomi" der staten til gjengjeld for de "gavene" den gir til folket, krever en gjenytelse i form av støtte til sin ideologi. Med Østblokkens sammenbrudd på begynnelsen av 90-tallet, mistet imidlertid Cuba sin viktigste handelspartner, og gikk inn i en økonomisk krisetid: "Den spesielle perioden i fredstid". Denne perioden ble karakterisert av at staten ikke klarte å oppfylle sin del av forpliktelsen; å gi folk det de trengte. For å få tilgang til dollar, ble statsmakten tvunget til å liberalisere økonomien og åpne opp for den kapitalistiske markedsøkonomien, som inntil 1993 hadde vært forholdsvis marginal. Det ble lov for cubanere å eie dollar, og det ble også satset tungt på turisme. Antall turister som besøkte Cuba fikk en eksplosiv økning gjennom hele 90-tallet. En sentral problemstilling i oppgaven, er hvordan legitimitet skapes. Jeg argumenterer for at legitimitet ikke er en enveis overføring av ideologi fra en mektig stat til en avmektig befolkning, men en prosess som foregår mellom to aktører. På tross av en sterk politisk og ideologisk ensretting på Cuba gjennom 45 år, er ikke studentene passive mottakere av statsmaktens ideologi og verdier, men reflekterende aktører som tar utgangspunkt i sine samlede erfaringer og vurderinger når de gjør seg opp en mening. I forhold til den stadig økende markedsøkonomien på Cuba, og statens manglende evne til å gi folk det de trenger, blir det derfor et sentralt spørsmål hvordan dette påvirker synet på statsmakten og den revolusjonære ideologien. Gjennom å trekke frem ulike informanter prøver jeg å belyse dette, og viser også hvordan studentene forholder seg strategisk til det statlige legitimeringsprosjektet ved universitetet, i forhold til hvordan de som individer ser på samfunnet rundt seg, og hva slags muligheter de har for fremtiden.