Abstract
Det empiriske fokuset for oppgaven er beslutningsprosesser i Norges arbeid med Sikkerhetsrådet. For å få et mest mulig helhetlig bilde på organiseringen av disse prosessene var det nødvendig å studere dem både i Oslo hos UDs FN-seksjon og i den norske delegasjonen til Sikkerhetsrådet i New York. Oppgaven bygger på de intervjuene, samtalene og observasjonene jeg gjorde under mitt feltarbeide, i perioden august - januar 2002 -2003, samt antropologisk faglitteratur, historisk og juridisk litteratur om FN, FN-dokumenter og presseklipp. Hovedproblemet som utforskes er, hvorfor det er nødvendig å inkludere de uformelle prosessene for å forstå hvordan Sikkerhetsrådet fungerer. Dette beskrives mer inngående i kapittel 1. I kapittel 2 skisserer jeg teoretiske perspektiver og metodologisk framgang, samt hvilke problemer og utfordringer jeg møtte i et felt som ikke åpenbart egner seg for sosialantropologer. I kapittel 3 (standardisering) forsøker jeg å vise hvordan det formelle var organisert slik at Utenriksdepartementet kunne gi et mest mulig kompatibelt inntrykk utad og i Sikkerhetsrådet. Gjennom en beskrivelse av de formelle strukturene i Norges Utenriksdepartement og i Sikkerhetsrådet vil jeg vise hvordan strukturer er en forenkling av virkeligheten og at uformelle prosesser tok over der de formelle ikke strakk til. I Kapittel 4(kreativitet) presenterer jeg en rekke emiske betraktninger på både formelle og uformelle prosesser i Norges arbeid med Sikkerhetsrådsengasjementet 2001-2002. Kapittel 3 sammen med kapittel 4 legger til rette for diskusjonen i analysekapittelet (Kapittel 5) om hvorfor det er nødvendig å se på uformelle prosesser. I kapittel 5 (plastisitet) analyserer jeg hvordan sammenhengen mellom formelle og uformelle prosesser har implikasjoner for hvordan og hvor norsk politikk utøves. Ved hjelp av et utvalg caser, utforsker jeg grenseovergangene mellom formelle og uformelle prosesser i Norges rolle i Sikkerhetsrådet. Dette synliggjør effekter av norsk utenrikspolitikk og av Sikkerhetsrådet som et utøvende internasjonalt organ. Gjennom å studere disse effektene blir det også mulig å si noe om maktforholdet mellom store og små stater i utformingen av legitime internasjonale vedtak. Konklusjonen ser perspektivet formell-uformell i sammenheng med maktforhold i Sikkerhetsrådet og konkluderer med at det ikke er mulig å forstå Norges rolle i Sikkerhetsrådet uten å studere både formelle og uformelle prosesser i dette engasjementet Studiet er viktig på tre hovedområder. For det første representerer det et studium av et nytt sosialt felt for sosialantropologiske og kulturanalytiske studier. For det andre er det et studium som innebærer nye perspektiver på maktforholdene i beslutningsprosessen i Sikkerhetsrådet. For det tredje bidrar det med nye perspektiver på studiet av internasjonal politikk som vitensområde.