Abstract
Invalidiserende tinnitus er et folkehelseproblem som angår 10% av verdens befolkning, av WHO ansett som den 3. verste sykdomstilstand som kan ramme et menneske. 55 000 nordmenn har problemer med å mestre livet sitt på grunn av tinnitus og følgeplager. Pasientgruppen innehar -i likhet med andre kronikere- en liminal posisjon innenfor den medisinske verden. Hovedoppgaven tar for seg konsekvensene av et medisinsk-kulturelt etterslep der et sviktende helsetilbud påfører en gruppe hardt prøvede mennesker, som har fått livet snudd opp ned, ekstra belastninger. Fraværet av et relevant behandlingstilbud binder informantene til en negativ spiral -en ond sirkel som forverrer tilstanden dramatisk. Jeg argumenterer for at mangelen på medisinsk behandlingstilbud forskyver tinnitus-problematikken, fra i utgangspunktet å være et spørsmål om uhelse, til å anta former av identitets-transformasjon. I forlengelsen av en kraftig alterert livskvalitet beskrives informantenes prosess av identitets-transformasjon innenfor et ritualteoretisk rammeverk med fokus på identitetsetablering og statusendring over 3 stadier; adskillelse, liminalfase og reintegrasjon. Jeg analyserer tinnitus som en ny livsfase informantene gjennomgår og deltakelsen på tinnitusarenaen (diverse translokale interessefellesskap av likesinnede) som et overgangsrituale -et "hemmelig samfunn" der novisene får adgang til ny innsikt, til å bryte med "fangeidentiteten" og innta en mer levedyktig tinnitusidentitet. Mestringsfokuset gir nye muligheter for økt livskvalitet og informantene reintegreres med tinnitus som et nytt livsprosjekt. Psykososiale effekter av sykdomstilstander og uhelse (f.eks. stigmatisering, isolasjon og transformasjon) favnes normalt ikke innenfor tradisjonell biomedisinsk forskning. Håpet er at mitt sosialantropologiske bidrag vil være med på å utøke vår totale forståelse av fenomenet tinnitus -slik det erfares og leves i hverdagen.