Abstract
Sammendrag
Denne avhandlingen handler om en kjernefamilie fra Irak som kom til Norge som flyktninger i 2005. Familien er bosatt i Groruddalen i Oslo. Fokus i avhandlingen er på deres dannelse av hjem og tilhørighet i et nytt land og hvordan hjemmet i seg selv, transnasjonale slektskapsrelasjoner og bruk av TV og internett inngår i denne prosessen. Avhandlingen bygger i hovedsak på et fem måneder langt feltarbeid våren og høsten 2011.
Gjennom å ta del i familiens hverdagsliv har jeg fått innsikt i deres relasjoner, tanker og verdier. Hverdagsliv er et analytisk interessant begrep fordi det omfatter alle de områdene individet opptrer innenfor i løpet av en dag.
En rød tråd i avhandlingen er at hverdagen som ble forlatt i Irak er tatt med til Norge. Det kommer særlig frem i det estetiske uttrykket i leiligheten i Groruddalen, men også gjennom narrativ om idealhjemmet, som er preget av lengsel, nostalgi og romantisering av minner fra Irak. Gjennom empiri og teori finner jeg at også slektskapsrelasjoner er viktige for å danne tilhørighet. Familiesammenkomster med den utvidede slekten skaper en arena der «rette» eller «sømmelige» roller reproduseres gjennom ritual. Gjennom narrativ opprettholder familien en felles identitet og plasserer seg i en sosial kontekst i hjemlandet.
Slektningene har levd som flyktninger i ulike land utenfor Irak, og kommunikasjon over internett og telefon gjør det lettere å holde kontakt med dem, samt med andre venner og bekjente. Slik kommunikasjon gjenspeiler ofte trivielle samtaler i fysiske møter og kan oppfattes som en forlengelse av familiesammenkomstene. Også TV er med på å skape tilhørighet over grenser, ved at familien nesten utelukkende følger programmer med opprinnelse i og handling fra Midtøsten.
Slektskapsrelasjonene og bruk av internett og TV gjør at avhandlingen får et transnasjonalt perspektiv. Den ser på dannelse av hjem som en prosess som får betydelige impulser på tvers av landegrenser og kulturer. «Arabisk identitet» står sentralt for familien, også i sosial omgang utenfor slektsbånd. De identifiserer seg i liten grad med en nasjonal irakisk identitet og er ikke del av en etnisk irakisk omgangskrets i Norge. Isteden søker de relasjoner som deler deres «arabiske identitet». Det «arabiske» er også fremtredende i tilhørigheten de føler til Oslo, der tilgang til kjente varer og sosiale settinger og mennesker de kan relatere seg til fremheves som viktig.