Islands tredelte permisjonsordning : mødres praksis og lovens intensjon

Abstract

Oppgavetittel: Islands tredelte permisjonsordning. Mødres praksis og lovens intensjon I 2000 ble det vedtatt en ny permisjonslov på Island hvor foreldre fikk ni måneder permisjon. Ordningen er delt i tre og gir mor og far individuelle rettigheter til tre uoverførbare måneder hver. De tre siste månedene kan deles slik foreldrene selv ønsker. Våren 2010 gjorde jeg feltarbeid på mamma-morgener blant fjorten islandske mødre. Jeg skal i denne oppgaven sette mødrenes bruk av permisjonsloven i sammenheng med den islandske permisjonslovens intensjon. Loven søker endring i et felt som er preget av kontinuitet, og jeg ønsker å vise mulige forklaringer på hvorfor lovens intensjon ikke er i samsvar med mødrenes praksis. Blant mødrene i mitt utvalg var mor alltid hjemme de første månedene av permisjonen, og tok nesten alltid den åpne delen. Med ett unntak var alle mødrene hjemme over ni måneder. Familiene velger løsninger hvor barnet blir holdt hjemme til de mener det er klart for barnehagen, og det er mødrene som strekker sin del av permisjonen for å oppnå dette. I tråd med Foucaults (1982) perspektiv på regjering som mer enn bare styring av stat og politiske strukturer, men også dirigering av individers oppførsel gjennom strukturering av deres handlingsrom, forstår jeg permisjonsloven som et forsøk fra staten på å styre folks praksis og skape holdningsendringer. Ved å ta en gjennomgang av permisjonsloven og islandske forskeres bidrag i den offentlige debatten rundt permisjonsloven, vil jeg vise at permisjonsloven skulle løse flere problem. Den skulle føre til likestilling i hjemmet, likestilling i arbeidslivet og likelønn. Jeg har brukt Rosaldos (1974) skille mellom offentlige og private sfærer som analytisk verktøy for å illustrere at permisjonsloven bygger på en forestilling om et skille mellom offentlige og private sfærer i dagens samfunn. Intensjonen med den islandske permisjonsloven er å forskyve skillet hvor menn deltar og forbindes med den offentlige sfære, og kvinner med den private (Einarsdóttir og Pétursdóttir, 2009). Dette er tenkt til å bidra til likestilling både i hjemmet og i arbeidslivet. Permisjonsloven er et eksempel på familiepolitiske tiltak som fremmer symmetrisk foreldreskap, hvor kjønn ikke lenger avgjør fordelingen av omsorgs og arbeid i familien (Elllingsæter, 2011: 9). Praksisen til mødrene i mitt utvalg viser derimot at dette er en forståelse de ikke kjenner seg igjen i. De ønsket ikke likestilling i spedbarnsperioden. Dette fører til et misforhold mellom lovens intensjon og mødrenes praksis som jeg ønsker å forklare i denne oppgaven.