Abstract
Denne oppgaven er basert på et fem måneder langt feltarbeid i en landsby i Matara distriktet, sør Sri Lanka, våren 2009. Oppgavens tema er singalesiske dødsritualer, og problemstillingen er bygd opp rundt et ønske om å få en bedre forståelse av hva som gjør at denne typen ritualer får den sentrale posisjonen de har i lokalsamfunnet. Ritualene arrangeres i den dødes families hus, hvor den døde kroppen ligger i tre dager før den gravlegges eller kremeres. I etterkant av gravleggingen følger ritualer hvor buddhistiske munker inviteres til huset, holder prekener, tar imot måltider og andre gaver fra familien. Venner, familie og naboer, som besøker huset, serveres når munkene har dratt.
Et dødshus (malagedara) regnes for å være ureint og ulykkevarslende, og er åpnere enn hverdagshusene, som er preget av å være lukkede og private steder. I oppgaven viser jeg at singalesernes hus har en sentral rolle som et sentrum som knytter og stenger forbindelser mellom mennesker og mellom hus, og mellom husets innbyggere og andre elementer i kosmos, deriblant spøkelser, ånder og guddommer. I perioden etter et dødsfall kan husets grenser tenkes å åpnes opp. I dette åpne rommet skjer det to typer flyt: vertikale bevegelser, som posisjonerer huset i forhold til andre elementer i kosmos, og horisontale bevegelser, som posisjonerer huset i det sosiale landskapet. De buddhistiske munkene og deres tilstedeværelse under dødsritualene, er knyttet til deres rolle som bindeledd mellom de levende og den døde, som symboler på forholdet mellom dette livet og det som kommer etter. Munkene er altså med på å styre de vertikale bevegelsene. I oppgaven viser jeg at munkene i tillegg vil virke som indekser på sosial posisjon og prestisje og dermed også er med på å styre de horisontale bevegelsene. Dødsritualene er viktige prestisjearenaer, og i denne oppgavens ser jeg nærmere på hvilke elementer som, sammen med munkene, kan virke som prestisjeskapende indekser. Muligheten til å være indeks på prestisje ligger nemlig ikke hos hvert enkelt element, men i hvordan de opptrer sammen under ritualene. Jeg ser videre på ritualene som begivenheter som skaper bestemte estetiske uttrykk. Gjennom disse uttrykkene, eller sine sansbare former, bidrar ritualene til å skape familien og husets posisjon i lokalsamfunnet. Det er dermed mulig å tenke om disse begivenhetene som viktige bidrag til å skape huset, og ritualene handler derfor om langt mer enn det enkelte dødsfallet.