Abstract
Oppgaven tar utgangspunkt i en karismatisk menighet på Sørlandet. Menigheten er en av landets største, og har møter hver dag. Den er en veletablert menighet som forsøker å starte opp andre menigheter i lokalmiljøet, men også i utlandet. Oppgaven ser på hvordan medlemmene bruker ritualer under sin tilbedelse, hvordan ritualer brukes for å forstå verden står sentralt. Gjennom rituell praksis i menigheten uttrykker medlemmene idealer om hvordan karismatikere skal leve og ordne sine liv. Det er et skille mellom ideal og praksis når det kommer til forestillingen om egalitet, som står sterkt i karismatiske miljøer. Jeg har argumentert for at praksisen til medlemmene har ritualisert forventningene til det spontane under ritualer, og hvordan den ritualiserte praksisen har vært med på å danne en karismatisk habitus. Gjennom at menigheten arrangerer aktiviteter hver dag, bekrefter medlemmene den åndelige aktiviteten og nærværet til det spirituelle. Den karismatiske habitus legger fundamentet for en radikalisering av karisma. Jeg argumenterer for at radikaliseringen av karisma bekrefter og forsterker menighetens åndsliv og medlemmenes karismatiske habitus, og hvordan menigheten gjennom dette har blitt en institusjon, men gjennom en radikalisering av karisma, bevarer et minne om communitas. Målet mitt er å si noe om karismatiske menigheter generelt, og mer spesifikt noe om medlemmene og menigheten hvor feltarbeidet ble gjort.