Abstract
Jeg har fra teorien utarbeidet en antakelse om at Oslo har en større opphopning av vanskeligstile på boligmarkedet enn Bergen og Trondheim, som igjen har en større opphopning enn resten av landet. Jeg vil dermed se om det er en overrepressentasjon av individer som er vanskeligstilte i Oslo i forhold til de andre stedene ved å sette søkelyset mot grupper som potensielt kan ha problemer i boligmarkedet, og som derfor kan ende opp i kategorien "vanskeligstilte boligsøkere".
Hovedproblemstillingen i oppgaven er som følger: Står Oslo som by overfor større utfordringer når det gjelder vanskeligstilte boligsøkere enn Bergen, Trondheim og resten av landet?
Problemstillingen springer ut fra en forestilling om at noen aspekter ved storbyen gjør at mennesker kan havne i en mer sårbar situasjon når de bor nettopp her, enn om de hadde bodd på andre steder. På den ene siden belyser jeg situasjonen når det gjelder andelen av mennesker med små ressurser. Sammenfall av problemer på flere levekårsområder kan skape en kompleks situasjon, og henger nært sammen med urban fattigdom. På den andre siden ser jeg på trekk ved boligmarkedet som kan skape en hardere omgivelse for individene som skal omsette sine ressurser på denne arenaen.
Jeg ser på noen av de faktorene jeg mener spiller inn i forhold til produksjon av vanskeligstilte på boligmarkedet, der jeg ser på hvordan økonomiske og politiske endringer påvirker de ulike arenaene i storbyen. Både trekk ved individene og trekk ved arenaene gjør at det skjer en seleksjonsprosess både inn til storbyen, og inn på de ulike arenaene. Disse prosessene, som også er beskrivende for den urbane fattigdomen, gjør enkelte grupper særlig sårbare på storbyens boligmarked.