Abstract
Innvandringen til Norge har siden sent på 1960-tallet endret karakter. Et økende antall innvandrere kom fra den ikke-vestlige verden og skilte seg kulturelt sett mer fra etniske nordmenn enn tidligere vestlige innvandrere. Dette medførte nye utfordringer mht. tilpasning av innvandrere til norske samfunnsforhold. Oppgaven
omhandler chilenske flyktninger og pakistanske arbeidsinnvandreres
tilpasningssituasjon. Tilpasningen blir diskutert i forhold til den politiske målsetningen om integrasjon som tilpasningsform. Integreringsprosessene blir sett i lys av blant annet nettverksteori og transnasjonale migrasjonsteorier. Hvordan er tilpasningssituasjonen for innvandrere i Norge? Hvilke årsaker og mekanismer ligger bak en tilsynelatende lavere grad av tilpasning blant ulike innvandrergrupper på forskjellige samfunnsarenaer? Analysen blir gjort på bakgrunn av SSBs levekårsdata fra 1983, 1995 og 1996. I analysen skilles det mellom om innvandrergruppen bor i storby eller utenfor storby. Det er også skilt mellom kvinner og menn innenfor hver innvandrergruppe.
Analysen viser hvordan gruppene stiller seg på flere ulike samfunnsarenaer; den økonomiske, den sosiale, den kulturelle og den politiske arenaen. På den økonomiske arenaen har jeg blant annet analysert deltagelse på arbeidsmarkedet, der finner jeg til dels store ulikheter mellom gruppene. Pakistanere lå langt over chileneres
deltagelse i 1983, men i 1996 har andelen falt nesten 10% under for menn innenfor storbyen. Blant pakistanere er det en stor kjønnsforskjell i yrkesdeltagelse, kvinnene er totalt sett lite i arbeid. Botid er en kontrollvariabel som viser at det er ulik utvikling i deltagelse på arbeidsmarkedet mellom kjønnene (uavhengig
innvandrergruppe) innenfor storby. Kvinnenes andel øker etter økt botid, mens mennenes andel reduseres over tid. En av variablene på den sosiale arenaen er andelen som har fått opplæring i norsk. Andelen pakistanere som har fått slik språkopplæring er redusert betraktelig fra 1983 til 1996. I 1996 har kun 1 av 2 fått norsk opplæring. Noe som kan peke på at nettverket og andre transnasjonale prosesser virker sterkere enn før. I nettverket får man hjelp til å løse det meste av problemer og andre gjøremål innenfor en kontekst der man i større eller mindre grad kan klare seg med morsmålet sitt. Nesten 9 av 10 chilenere har fått opplæring i norsk begge år. Dette kan peke i retning av at en flyktningebakgrunn kan gi høyere
motivasjon for å lære språket, i og med at usikkerheten for tilbakevending er større for en flyktning enn for en arbeidsinnvandrer. Om den negative utviklingen i språkopplæring fortsetter eller ei for pakistanere, vil være interessant å følge i
den nye levekårsundersøkelsen som kommer høsten 2007. Videre i oppgaven analyseres variablene arbeidsledighet, tilbakesending av penger, hjemreise, medlemskap i religiøs forening, idrettslag, fagforening og politisk parti. Innvandring er et vedvarende strukturelt trekk ved dagens verdenssystem, og nye innvandrere vil søke seg til Norge også i fremtiden. Slik blir utfordringene for tilpasning som var aktuelle før også aktuelle i dag og i fremtiden. Utfordringene blir å skape rom for at innvandrere og etniske nordmenn kan nærme seg innenfor nye overgripende transnasjonale omgivelser. Opplæring i språk blir en viktig forutsetning for at dialog og samhandling kan finne sted på arbeidsplassen og i det sosiale livet
ellers.