Abstract
Ski er et sted i rask utvikling. Det som opprinnelig var en skog- og jordbruksbygd, har i løpet av hundre år vokst til et sentralt kollektivknutepunkt og handelssenter i Folloregionen, sørøst for Oslo. Myndighetene ønsker at videre vekst til Osloregionen skal konsentreres til steder som Ski. Gjennom blant annet boligfortetting på steder som allerede har godt utbygd infrastruktur, ønsker myndighetene å bidra til en bærekraftig utvikling.
I denne sammenheng har jeg gjort en studie av hvordan ulike mennesker i Ski snakker om stedet og stedsutviklingen der. Jeg har både analysert kvalitative intervjuer av innbyggere, politikere, kommuneansatte, næringslivsaktører og represententanter for ulike interesseorganisasjoner, og jeg har analysert leserbrev og artikler i lokalavisen Østlandets Blad.
Ved å benytte meg av Laclau og Mouffes diskursteoretiske begreper og av elementer fra Faircloughs kritiske diskursanalyse, har jeg identifisert ulike stedsrepresentasjoner og stedsutviklingsdiskurser. Som tittelen antyder, konstruerer ulike mennesker stedet som enten en landlig småby eller som by og regionsenter. Folks forståelser av hva slags sted Ski er, legger føringer for hva slags stedsutvikling de ønsker seg. De som konstruerer Ski som en småby, er kritiske til blant annet kommunens regionsentersatsning og til en fortetting i Ski. Folk med ulike ønsker for den videre stedsutviklingen, bruker bærekraftbegrepet for å gi legitimitet til sine synspunkter og sin argumentasjon. Ved å fokusere på ulike aspekter ved bærekraftbegrepet, kan både de som er positive til fortetting og de som er kritiske til fortetting argumentere for at nettopp deres ønsker for den videre stedsutviklingen representerer en bærekraftig utvikling. Dette tyder på at bærekraftbegrepet har autoritet hos begge parter, men at dets innhold er så flytende at det tilltater folk å gi det det innhold som passer dem best.