Sammendrag
Jeg har ønsket å vite hvordan begavede elever i norsk grunnskole har det, og har også hatt søkelys på foreldrene deres. Begavede barn utgjør ca 5 % av hvert årskull. Utenlandsk forskning viser at 40 % av begavede elever har trivselsvansker og 20 - 25 % har emosjonelle vansker. Det kan se ut som om det er en sammenheng mellom vanskene og at barnas behov ikke møtes. Det er interessant at vi sjelden hører noe om denne barnegruppen i Norge, når såpass mange har vansker i andre land. Forskning på slike barn og deres læringsvilkår i norsk skole er mangelfull. Temaet er fraværende i lærerutdanningspensum. Lovverket fremhever at særskilt evnerike elever ikke har rett til spesialundervisning, mens utenlandsk forskning argumenterer for at spesialundervisning er et godt hjelpemiddel for å øke motivasjon og redusere vansker.
Mer konkret har jeg ønsket å vite hvordan grunnskolen møter begavede elever og foreldrenes henvendelse angående barnas evner. Jeg har videre spurt meg hvorfor barna og foreldrene møtes slik de gjør, og hvilke konsekvenser måten grunnskolen møter dem på har for barna og foreldrene. Temaet er belyst gjennom empirisk materiale utelukkende basert på dybdeintervjuer av foreldre til ti begavede barn. Informantene ble rekruttert ved at jeg gikk ut med en åpen invitasjon til et nettverk for foreldre til begavede barn. Barna er evnetestet av psykolog og identifisert som begavede. Jeg har valgt å kun intervjue foreldre. Teoretisk tilnærming har vært symbolsk interaksjonisme, og jeg har tatt utgangspunkt i Howard Beckers stemplingsteori og Erving Goffmans stigmatiseringsbegrep. Teorivalget begrunnes med at jeg syntes å se konturer av noe tabu i feltet som jeg ønsket å undersøke nærmere.
Gjennom arbeidet med oppgaven fant jeg tendenser til at begavede barn og også deres foreldre ble stemplet som avvikere fordi det oppstod brudd mellom skolens forventninger og elevene og foreldrenes atferd. De fleste barna opplevde vansker i skolen. Foreldre tolket dette som reaksjon på manglende faglige utfordringer og ba skolen om mer. Foreldrenes handling ble av skolen tolket som normbrudd. Skolen på sin side tolket barnas vansker i noen tilfeller som mulig sykdomsdiagnose. Foreldrene til barna som hadde størst vansker så ut til å være mest villige til å risikere avviksstempel, fordi de hadde minst å tape. Foreldre tilpasset seg avvikstempelet ved å styre sin informasjonsflyt og søke fellesskap blant likesinnede. Avviksstempling kan skyldes mangel på ressurser, kunnskap og vilje og kan sees i sammenheng. Fellesskolens normer og ønsker for utjevning kan være årsaker bak dette igjen.