Abstract
Formålet med denne oppgaven er å se på hvilket menneskesyn sykepleieren har. Hvilke faglige verdier har sykepleieren og hvordan utøves disse i sykerommet. Min overordnede problemstilling er; Hvilke forhold bestemmer sykepleierens menneskesyn i sykerommet?
Menneskesyn som begrep viser til et kunnskapssyn om mennesket og et verdisyn. Med utgangspunkt i forholdet mellom individ og samfunn får vi et skille mellom reduksjonistiske menneskesyn og helhetlige menneskesyn. Sykepleien som fag ser individet i et indre, vekselvirkende forhold til samfunnet, faget har et helhetlig menneskesyn hvor både psykiske, sosiale, fysiske og åndelige komponenter innlemmes. Menneskesyn vises i kommunikasjon og handling.
Datagrunnlaget baserer seg på kvalitativ forskningsmetode. Jeg benytter en fenomenologisk tilnærming hvor utgangspunktet er sykepleierens subjektive opplevelse og erfaring. Et fenomenologisk utgangspunkt innebærer å prøve å finne ut av fenomen slik som de viser seg for individet, i den aktuelle situasjon. Datagrunnlaget inneholder to temakategorier. Hvordan opplever sykepleieren forholdet til pasienten og møtet med handlingsfeltet. Samarbeidet med legene er også et tema som blir belyst. Jeg har intervjuet åtte sykepleiere fra en klinisk sengepost ved et stort regionalt sykehus. Det viktigste datagrunnlaget i denne oppgaven, altså mine hoveddata er eget empirisk arbeid.
Sykepleieren har en helhetlig menneskesyn og omsorgsforståelse som er rettet mot pasientens behov. I praksis er det vanskelig å utøve et helhetlig menneskesyn. De sentrale forhold som gjør dette vanskelig er den økonomiske situasjonen og tidsaspektet. Til sammen utgjør disse forhold krav om effektivitet som gjør at sykepleieren i praksis utøver et mer reduksjonistisk menneskesyn. Samarbeidet med legene viser en interessekonflikt hvor legene kan trekke seg tilbake fra avdelingen og ha fokus på legefaget. Sykepleierne blir stående med driftsansvaret for avdelingen, de har nok med å ta seg av pasienten, og klarer ikke å utvikle sykepleietjenestens kvalitet og autonomi.
Sykepleierens ønske om å ivareta alle sider ved pasienten forstås ut i fra fagets verdier knyttet til omsorg. Sykepleierens omsorgshabitus henter sitt grunnlag fra den tradisjonelle kvinnelige livssammenheng. Omsorgskodene i habitus kan sies å være tilhørende livsverden med kommunikativ rasjonalitet. Systemverden med instrumentell rasjonalitet innebærer krav om produksjon og resultater. Når systemverden kolonialiserer livsverden trues det mellommenneskelige omsorgsgrunnlaget i sykepleien. Omsorgskompetansen som kan hentes ut herfra blir ikke så stort og utøvelsen omsorg i praksis blir begrenset. Kombinert med et helhetlig menneskesyn innebærer dette et ubegrenset ansvar som gjør at sykepleieren internaliserer sykehusets manglende grenser. Et organisatorisk problem fremstår som et individuelt problem som viser seg som en utilstrekkelighetsfølelse.
Sykepleieren står i en prioriteringskonflikt mellom individuelle versus samfunnsmessige hensyn. Forrangprinsippet viser at hensynet til den enkelte må gå foran samfunnsmessige hensyn, som viser til et annet nivå for prioritering. Den konkrete relasjon mellom sykepleier og pasient har en moralsk egenbetydning. Faglige krav men også yrkesetiske krav må vike når sykepleier møter ressursgrunnlaget i praksis. Sykepleieren har og får et stort ansvar i en mulighetsstruktur som er begrenset.
Konklusjon: Innenfor den kostnadseffektive rammen som er i dag, blir vilkårene for å utøve et helhetlig menneskesyn svekket. Mangelen på tid er den viktigste faktor som hindrer sykepleieren i å ivareta alle sider ved pasienten. Dette fører til at sykepleieren dreies mot et reduksjonistisk menneskesyn i den utøvende sykepleie. Sykepleierne står i en midt posisjon i avdelingen hvor de er blitt marginalisert. De klarer ikke å etablere kunnskapsmakt som motmakt til legenes dominerende virksomhet. De har formelt sett blitt fratatt lederposisjoner men de må allikevel ivareta oppgavene som ligger til disse funksjonene. Dette er med på å begrense sykepleierens handlingsmuligheter. Den kvinnelige omsorgshabitus og et helhetlig menneskesyn kompenserer for legenes reduksjonistiske menneskesyn og sykehusets økonomiske effektivitetskrav.