Abstract
Denne oppgaven handler om faderskap etter samlivsbrudd. Mange fedre blir samværsfedre som en følge av økning i foreldrebrudd. Undersøkelser viser at barn som har jevn og god kontakt begge foreldre mestrer livet etter foreldrebrudd best. Det offentlige legger til rette for at far skal få ta større del i barneomsorgen ved blant annet å innføre fedrekvoten i fødselspermisjonen, og ved etter hvert ved å øke denne. Forskning viser at fedre i dag bruker mer tid med barna, og at de går inn for å knytte bånd til barna allerede i spedbarnsalderen ved å ta ut pappapermisjon. Det kan sies å være motstridende trender, der fedre har gjort sitt inntog som omsorgsgiver, men samtidig har flere fedre blitt samværsfedre (Jensen 1999). Det rapporteres at mange fedre ønsker mer omsorgsansvar etter brudd. Hvorfor bor så mange som åtte av ti barn med skilte foreldre alene med mor?
Målet med oppgaven er å bidra til en bedre forståelse av hvilke faktorer som spiller inn når barnets bosted skal bestemmes etter samlivsbrudd. Jeg har valgt å se nærmere på fedres opplevelse av situasjonen, ved å spørre dem om grunnene til at de i dag er samværsfedre, hvordan de mener samværsordningen fungerer, og hva de mener hindrer dem i få mer samvær og omsorg for barna.
Oppgaven baserer seg på kvalitative intervjuer med seks fedre som har opplevd å bli samværsfedre etter bruddet med barnas mor. Flertallet av informantene ønsker mer samvær eller omsorg for barna. Disse informantene kom jeg i kontakt med via Foreningen 2 Foreldre (F2F). F2F er en forening som drives på frivillig basis, og jobber for å skape trygge familieforhold for barn med to hjem. Det empiriske grunnlaget for studien tyder på at intervjupersonenes tilknytning til F2F er viktig for de synspunkter og meninger de uttrykker. Det kommer tydelig frem når deres historier ses opp mot utvalgets mindretall, som er fornøyd med samværsordningen og er negativ til at barn skal ha to hjem. Argumentasjonen går ut på at barn har behov for ro og stabilitet i sin hverdag, og at det kun oppfylles ved at de har ett hjem. I intervjuene fikk jeg bekreftet min oppfatning om at mange fedre opplever rammene om samværsrollen som begrensende for utøvelsen av faderskapet. Flere av informantene uttrykker følelser som å bli tilsidesatt og at samfunnet ikke oppfatter dem som viktige for barna sine. Flertallet ønsker delt bostedsordning, og mener det er det beste for deres barn. De mener at vi i dag har et lovverk og et rettssystem som ikke følger samfunnsutviklingen, som ikke anerkjenner fars innsats i barneomsorgen, og viktigheten av et barns kontakt med far.
Delt bosted synes å være den bostedsløsningen som best likestiller mor og far. Likestilling mellom foreldre er et relevant hensyn når det bidrar til å optimalisere barnets beste. Hensynet til barnets beste er det viktigste prinsippet i barnefordelingssaker. Hva som vurderes å være til det beste for barnet kan variere fra sak til sak og barn til barn. Barn er ulike og har ulike behov. Forskning viser at delt bosted fungerer godt for mange barn, men at det er noen kriterier som forutsettes for at ordningen skal være vellykket. I oppgaven gjøres det rede for fordeler og ulemper ved delt bosted og ved vanlig samværsordning.
Et gjennomgående trekk i utvalget er at fedrene har en forforståelse av at mødre står mye sterkere barnefordelingssaker, og at de derfor avstår fra å kjempe for mer samvær og omsorg. En betydelig faktor for flere av informantene har vært avstand. De har opplevd at moren flytter til en annen by etter bruddet, slik at avstand blir en begrensning for at de skal treffe barna.
Foreldrebrudd et vanlig fenomen, men i stedet for å fokusere på de negative konsekvenser et foreldrebrudd kan få, har ett fokus i denne studien vært å belyse hvordan situasjonen kan gjøres så skånsom som mulig for barnet. Foreldres samarbeid, og at barn får mulighet til beholde kontakt med de som har stått dem nære før bruddet er blitt lagt frem som viktige hensyn, av forskere og utvalget, til at barn skal takle bruddet på best mulig måte.