Abstract
Denne oppgaven handler om hvordan tiggere fremstilles i mediene. I januar 2006 ble den over hundre år gamle løsgjengerloven opphevet, og fra juli samme år var tigging ikke lenger ulovlig i Norge. Avkriminaliseringen av tigging skjedde på bakgrunn av at politikerne mente fenomenet burde betraktes som et sosialpolitisk heller enn et kriminelt problem. Tiggerne burde hjelpes, ikke straffes. Både i for og etterkant av avkriminaliseringen har ulike meninger om tigging og om de som tigger vært tatt opp i norske aviser. Medienes fremstillinger og tolkninger kan ha påvirket lesernes kunnskaper om og holdninger til tigging og tiggere, og siden leserne er potensielle givere kan dette også ha påvirket tiggernes inntjening. I denne oppgaven blir det sett nærmere på hva og hvordan tre norske aviser skriver om tigging og tiggere. Problemstillingene som blir stilt er: Hva slags holdninger til tigging kommer frem i avisene, og hvordan fremstilles tiggerne? Kommer det til syne noen endringer i holdninger og/eller fremstillinger fra tiden før til tiden etter avkriminaliseringen av tigging? Hvilke tolkningsrammer er dominerende i avisenes omtale av tigging og tiggere?
I Oslo var det etter avkriminaliseringen en del forandringer med hensyn til hvem som tigger, hvor og hvordan. Tiggerne økte i antall, og de var ikke lenger like homogene som før når det gjaldt sosial og etnisk bakgrunn, tiggemetoder og fremtreden. Tidligere var det først og fremst narkomane som tigget på gata i Oslo, men etter hvert var det også et stadig større antall tilreisende utlendinger som kom hit for å tigge. Det ble dermed tydeligere skillelinjer mellom de som tigger, større konkurranse om giverne og den enkelte måtte i større grad enn før ”spille rollen” som tigger riktig for å tjene penger.
I oppgaven brukes det både kvantitative og kvalitative metoder, i form av innholdsanalyse og narrativ analyse av avisartikler som omhandler tigging og tiggere. I innholdsanalysen er det omfanget av og intensiteten i medieomtalen som står sentralt. Her kommer det blant annet frem at tiggerne i 2005 ofte fremstilles som slitne ofre, mens de i 2006 blir fremstilt som aggressive og plagsomme. Negative fremstillinger blir generelt sett mest brukt om utenlandske tiggere, mens de norske =Oslo-selgerne ofte blir fremstilt på mer positive måter. En viktig endring fra før til etter avkriminaliseringen er at de positive fremstillingene brukes mindre, og de negative brukes mer. Det kan derfor tyde på at man ble mer negative til tigging etter at det ble lovlig. Dette kommer også klart frem i artiklenes holdningsladning. I 2005 hadde et flertall av artiklene en positiv holdningsladning, mens i 2006 er artiklene med en negativ holdningsladning klart flest. Etter at tigging ble lovlig skjedde det altså en økning i både negative holdninger til og negative fremstillinger av tiggere i avisene.
I den narrative analysen blir det sett nærmere på avisenes bruk av tolkningsrammer og hvilke ”fortellinger” om tigging disse inneholder. Det blir presentert fem ulike tolkningsrammer som er dominerende i avisenes omtale av tigging og tiggere i 2005 og 2006. Disse består av en konfliktramme, en trivselsramme, en verdighetsramme, en mistenksomhetsramme og en medlidenhetsramme. Konfliktrammen er den som er mest utbredt begge årene. Tigging er altså et tema som er gjenstand for debatt både før og etter avkriminaliseringen. Trivsels- og medlidenhetsrammene var mest brukt henholdsvis på våren/sommeren og i førjulstiden både i 2005 og i 2006, mens verdighets- og mistenksomhetsrammen dreide seg mer spesifikt om enkelte av tiggergruppene. Verdighetsrammen handlet om =Oslo-selgerne og mistenksomhetsrammen om de utenlandske tiggerne. Skillelinjene mellom tiggerne kommer altså frem også i denne delen av analysen. Hvem som fremstilles som den legitime tiggeren og hvem som ses på som mer illegitime, står sentralt gjennom hele oppgaven.