Abstract
Denne oppgaven er en kvalitativ studie av endringen i organisering av nettverk i den norske spillefilmsbransjen med intensjonen om å supplere de kvantitative utredningene som er blitt gjort på filmfeltet.
Jeg ønsket en forståelse og fortolking som gikk i dybden av medlemmenes sosiale verden ved å lære om deres sosiale og materielle forhold, deres erfaringer, perspektiver og historier, men også en forståelse institusjonen som legger føringer på filmskapernettverkene.
Oppgaven består derfor både av et filmhistorisk materiale og et intervjumateriale med filmfolk som viser de normative elementene i institusjonelle føringer, og kraften i tillitsbaserte filmskapernettverk (Granovetter, 1973).
Feltets historiske kontekst kartla jeg innenfor et habermasiansk skjema som redskap for analyse av forholdet mellom institusjon og nettverk.
For selve analysen av nettverkene som er aktive i feltet i dag gikk jeg ut fra en kvalitativ tilnærming der teori om feltet skulle springe ut av datamaterialet i samsvar med grounded theory. Til dette formålet samlet jeg inn et datamateriale jeg mener har sin styrke i at det er ekstensivt, originalt og beskrivende om norsk films organisering.
Både daatainnsamling og metode innebar mye kontakt med informantene og en deltagende forskerrolle, til forskjell fra en standard- eller sosialfilosofisk metodologisk posisjon.
Hovedproblemstillingen er: Hva består hamskiftet norsk film har gjennomgått siden begynnelsen av 80-tallet i?
Med hamskifte menes både et generasjonsskifte og en omlegging av kulturpolitikken. Generasjonsutskiftningen er noe som må skje, det som vil interessere meg i denne oppgaven er generasjonsskiftet i samspillet med kulturpolitiske, institusjonelle, sosiale endringer. Tidsmessig viser min forståelse av begrepet til en periode som starter fra Langslets kulturmelding i 1983, og som fortsatt er under utvikling. Hamskiftet defineres her ut fra kombinasjonen av følgende faktorer: en endring i struktur og organisering av arbeidsmetoder og rekrutteringsmekanismer, og nye filmsyn innen de kunstneriske nettverkene; samt nye strategier for å løse børs-katedral dilemmaet i det statlige støttesystemet.
For å svare på hovedproblemstillingen ser jeg først på hvordan forholdet mellom de ulike feltene i analyseskjemaet har preget utviklingen av bransjen fra norsk films opprinnelse fram til i dag. Jeg ser på hvordan ulike generasjoner filmskapere har manøvrert i forhold til myndighetene, og hvordan myndighetene har respondert til de ulike generasjonenes behov. Her bruker jeg filmhistorisk materiale, og offentlige dokumenter, samt faktakunnskap fra informanter.
Jeg går deretter inn i det estetiske feltet og bruker intervjumaterialet mitt til å drøfte om vi har et generasjonsskifte innen de kunstneriske nettverkene, og hvilken eventuell betydning et slikt generasjonsskifte vil kunne få for videre utvikling og organisering av bransjen, og evne til å takle børs-katedral.
Mitt svar på hovedproblemstillingen er at hamskiftet starter på begynnelsen av 80-tallet. Hamskiftet materialiserer seg både ved en endring i det institusjonelle rammeverket og et skifte i filmskapernettverkens organisering. Det politiske skiftet fra midten av 80-tallet fra statsmonopol til delvis privatisering fører til endringer i form og innholdsfeltet. Først gjennom hollywoodisering som manifesterer seg gjennom produksjonen av genre- og eventyrinspirert filmer, amerikanske selskapers interesse for å produsere filmer I Norge, og et endret selvbilde innen bransjen på basis av ny økonomisk giv og kommersiell suksess. Staten legger her til rette for den eldre generasjonen, ved å prioritere produsentene i støttesystemet. Fordi deres nettverk er koblet til kapitalen i filmfeltet (fondet og distributørene) får disse makt til å bestemme repertoaret.
Men endringene i form og innholdsfeltet peker mot økt interesse for manusenes kvalitet på grunnlag av tilfanget av en ny generasjon med økt kompetanse på regi og manus på basis av utdanningsstipendordningen i det politiske feltet. Fordi denne nye generasjonen gjør seg bemerket både gjennom internasjonal kunstnerisk anerkjennelse og økte publikumstall som et utrykk for en bedre takling av børs-katedral dilemmaet, intensiveres støtteordningene for å fremme denne nye generasjonen.
Dette skjer gjennom en endring av støttesystemet hvor konsulentrollene nå primært bekles av forfattere og dramaturger (Erlend Loe, Torun Lian og Nikolai Frobenius) og tilretteleggelsen av et offisielt utdanningssystem: Den Norske Filmskolen (grunnlagt 1997).
Statens etablering av filmskolen forsterker konkurransen mellom de to generasjonene som preger filmfeltet i dag: Kohort 1 som starter filmproduksjon på 70-tallet, og filmskolegenerasjonen som begynner sitt virke på 80-tallet, og forsterkes fra og med første kull fra Lillehammer uteksamineres i 2001 (kohort 2).
Tilfanget av kohort 1 danner en alternativ vei inn i bransjen gjennom et formelt utdannelsessystem, til forskjell fra det uformelle lærlingsystemet i faggenerasjonen. En tydeligere arbeidsdeling innen kreative poster gjennom splittelsen av regi-, manus- og produsentrollene, og tilfanget av triangelsamarbeid, utfordrer de tradisjonelle rekrutteringsmønstrene.