Abstract
Tema for denne masteroppgaven er hverdagslig samhandling mellom beboere i et hybelhus for bostedsløse rusmiddelbrukere. Formålet med oppgaven er å gi et bilde av beboernes hverdag, samt å gi en sosiologisk fortolkning av hva som framstår som viktig kunnskap i denne samhandlingen. Det er samhandling sett fra beboernes perspektiv som er i fokus.
Oslo kommune eier flere slike hybelhus, de drives i regi av Rusmiddeletaten, Seksjon Skadereduksjon. Hybelhusene er midlertidige botilbud til bostedsløse rusmiddelbrukere. Hovedsaklig er det brukere av illegale rusmidler som representeres i beboergruppa. I tillegg til å være et botilbud gis også såkalt sosialfaglig oppfølging av personalet i Husene. Hvor lenge en person benytter seg av botilbudet kan variere fra bare noen dager, og opp til flere år.
Datamaterialet som er utgangspunkt for beskrivelse og fortolkning av den hverdagslige samhandlingen i Huset er resultat av feltarbeid. Jeg var til stede i det aktuelle hybelhuset daglig i en måned, min posisjon var som deltagende observatør. Som følge av det er datamaterialet en blanding av mine observasjoner av, og samtaler med, beboerne.
Samhandlingen mellom beboerne er forstått og fortolket i lys av mikrointeraksjonistisk sosiologisk teori. Grunnleggende er Erving Goffmans forståelse av hvordan individer i sin interaksjon opprettholder det han kaller en samfunnsorden. Også hans forståelse av roller er viktig for oppgaven, samt flere av hans begreper knyttet til selvpresentasjon, stigma og totale institusjoner. Annen teori som benyttes er Howard Beckers forståelse av avvik og avvikskarrierer, Marcel Mauss teori om gaven, i tillegg til teori og begreper fra forskning i kulturer lignende den som deles av beboerne i hybelhuset.
Samhandlingen mellom beboerne så ut til å være sterkt preget av en ruskulturs forståelseshorisont. Det var i stor grad kunnskap om forhold knyttet til omgang med rusmidler som syntes avgjørende for deltagelse i samhandlingen i Huset. Symboler, føringer og regler for atferd knyttet til omgang med rusmidler ble kontinuerlig bekreftet i interaksjonen, og beboerne gikk inn i roller som forventet i en slik sammenheng. Dette til tross for at det i mange tilfeller så ut til å gå på tvers av regler og forventninger som ble formidlet av personalet i Huset. En opplevelse av fellesskap så ut til å kunne oppleves mellom beboerne i samling rundt symboler og mening som bekreftet en avstand til andre samfunnsgrupper. Den hverdagslige samhandlingen i hybelhuset kan derfor komme til å forsterke en motkultur og beboernes tilknytning til den.
Til tross for at beboerne ofte omtalte hybelhusets beboere som en samlet gruppe, et fellesskap, ga de også uttrykk for relasjonene i hybelhuset var preget av mistillit. Også dette forholdet ble forstått som å ha sammenheng med bruk av rusmidler, tilgang til rusmidler var tilsynelatende avgjørende i forhold til sosiale bytter og relasjoner.
En ruskultur som rekker videre enn hybelhuset er altså en nødvendig kontekst å inkludere i forståelsen av samhandlingen mellom beboerne. Men også hybelhuset i seg selv har betydning. Hverdagslige behov kan i stor utstrekning dekkes i hybelhuset, behovet for å ta andre roller enn det som forventes her kan bli lite. Muligheten for privatliv som beboer i Huset var begrenset, beboernes hverdag så ut til å være preget av interaksjon med andre beboere. Å ha midlertidig bolig i hybelhuset kan derfor forstås som å bidra til en forsterket tilknytningen til den motkultur som representeres i beboerkulturen.