Abstract
I Norge finner vi store kommunale helseforskjeller. Skyldes denne geografiske helsevariasjonen hovedsakelig faktorer som kan tilbakeføres til individuelle forhold eller kan egenskaper ved bostedene i seg selv også være av betydning? Datamaterialet som benyttes for å besvare dette spørsmålet er hentet fra undersøkelsen "Den norske studien om livsløp, aldring og generasjon - NorLAG" i regi av NOVA.
Tidligere forskning har vist at individets sosioøkonomiske posisjon har stor betydning for helseutfall. De geografiske kontekstene som inngår i denne studien varierer i stor grad med hensyn til den sosioøkonomiske sammensetningen på individnivå. Dermed kan helseulikhetene mellom de geografiske områdene forklares av forskjeller mellom kontekstene med hensyn til kjennetegn ved innbyggerne. Dette perspektivet betegnes som en komposisjonell forklaringsmodell. Et mindre utforsket perspektiv er den kontekstuelle forklaringsmodellen, der det legges til grunn at egenskaper ved bostedet (konteksten) har en selvstendig betydning for folks helsetilstand. I henhold til denne modellen postuleres det at individer som er like med hensyn til sosioøkonomiske ressurser og andre individnivåkarakteristika vil ha ulik helse dersom de er bosatt i områder som skiller seg fra hverandre.
Helseeffekten av to kontekstuelle faktorer undersøkes i denne studien. Tilhengere av hypotesen om inntektsulikhet har hevdet at bostedsområder med en høy grad av inntektsulikhet innbyggerne i mellom vil være mer helseskadelig kontra bostedskontekster preget av en mer lik økonomisk fordeling, og at dette vil gjelde for de fleste vestlige samfunn. Kritikere har hevdet at denne sammenhengen først og fremst er påvist i USA og i andre land med en svært høy inntektsulikhet, og derfor ikke er gyldig i mer økonomisk sett egalitære samfunn. De fleste empiriske studiene av sammenhengen mellom inntektsulikhet og helse har vært gjort i land som skiller seg fra den nordiske velferdsstatsmodellen. På bakgrunn av at Norge har en sosialdemokratisk velferdsmodell og regnes som et av de mest egalitære landene i verden, er det interessant å vurdere hvorvidt inntektsulikhetshypotesen også har gyldighet her til lands. I tillegg til nivå av inntekstulikhet, undersøker jeg den helsemessige betydningen av utdannelsesnivået på bostedet. Det er gode grunner til å anta at det er positiv korrelasjon mellom det kontekstuelle nivået av inntekstulikhet og utdannelse, samtidig som de respektive sammenhengene mellom disse to kontekstuelle egenskapene og helse er postulert å være diametralt motsatt. Derfor er det nødvendig å kontrollere for aggregert utdannelsesnivå. Det er svært store forskjeller mellom norske kommuner med hensyn til innbyggernes utdannelsesnivå. Bostedskontekster preget av et høyt innslag av høyere utdannede postuleres å ha en mer helsefremmende effekt enn andre områder.
De empiriske analysene indikerer at helsevariasjonen mellom bostedskontekstene hovedsakelig kan forklares av komposisjonelle faktorer. Dette gjelder imidlertid i større grad den kommunale variasjonen i kvinners helse. I tråd med inntektsulikhetshypotesen finner jeg en signifikant og positiv sammenheng mellom et høyt nivå av inntekstulikhet og dårlig helse, men dette gjelder i størst grad for menn. Det samme er tilfellet for sammenhengen mellom kontekstuelt utdannelsesnivå og helse. Kvinners psykiske helse ser imidlertid ut til å være påvirket av nivå av inntekstulikhet på samme måte som menn. Samspillsanalyser viser at for menn er effekten av både inntektsulikhet og utdannelsesnivå på helse betinget av egen sosioøkonomisk status: Den negative helseeffekten av inntekstulikhet gjør seg i størst grad gjeldene hos lavere sosioøkonomisk grupper, mens den positive helseeffekten av et høyt kontekstuelt utdannelsesnivå i størst grad gjelder personer høyere plassert i det sosioøkonomiske hierarkiet. Analysen av postulerte mekanismer indikerer at helseatferd og relativ deprivasjon kan være mellomliggende forklaringsfaktorer på sammenhengen mellom henholdsvis aggregert utdannelsesnivå og helse og nivå av inntektsulikhet og helse, men sammenhengen mellom inntektsulikhet og relativ deprivasjon gjelder igjen kun menn.
Denne studien gir således empirisk støtte til at inntektsulikhetsnivå og aggregert utdannelsesnivå kan forklare geografiske helseforskjeller, og dermed at faktorer på lokalsamfunnsnivå er av betydning for helse også innenfor rammen av en nordisk velferdsstat. Imidlertid avspeiler analysene at dette gjelder i større grad for menn. Dermed oppstår det usikkerhet med hensyn til hvordan de empiriske sammenhengene skal fortolkes; er det resultatet fra analysene av menn eller kvinner som er mest pålitelig eller er begge det? Kjønnsforskjellene kan være en artefakt i det analysemodellene muligens er mangelfullt spesifisert for kvinners del. Samtidig kan nettopp en større usikkerhet knyttet til hvorvidt kvinners levekår fanges godt nok opp, kontra menns, være et argument for at de kontekstuelle faktorene har betydning både for begge kjønn men at dette kun fremkommer i analysene av menn. På den annen side kan resultatene avspeile en reell kjønnsforskjell; menn er mer sensitive overfor nivå av inntekts-ulikhet på bostedet enn kvinner på grunn av ulike kjønnsroller og ulike liv. Det faktum at man finner mye større kommunale helse- og dødelighetsvariasjoner blant menn enn blant kvinner, gir støtte til dette. I noen grad kan det dermed konkluderes med at en kontekstuell forklaringsmodell er en nyttig innfallsvinkel i studier av geografiske helseforskjeller i Norge. Denne studien indikerer dessuten at de sosioøkonomiske helseulikhetene er mye større i urbane kontekster. I henhold til en stadig sterkere urbaniseringstendens, indikerer dette at de sosioøkonomiske helseulikhetene vil opprettholdes og muligens forsterkes i årene som kommer.