Abstract
Denne oppgaven tematiserer hvordan etniske minoriteter tematiseres i den norske offentligheten. Med utgangspunkt i en avisårgang søker den å vise hvordan visse samfunnsposisjoner opprettholder en ”virkelighet” der etniske minoriteter er å forstå som forskjellige fra den etniske majoritet. Mye blir sagt om feilene ved debatten, og aldri sier noen at den er konstruktiv. Likevel opprettholdes debatten, og med det metadebatten. For å forstå debatten har denne oppgaven valgt å se den som en diskurs, der diskursbegrepet åpner for analyse utover det som bokstavelig talt blir sagt. Oppgaven forsøker å si noe om hvorfor denne ”virkeligheten” blir opprettholdt når tilsynelatende ingen er fornøyd med den. De synlige fortellingene blir repetert hver dag, men logikken som ligger bak disse fortellingene er ikke like lett observerbare. For å kunne beskrive denne skjulte makten bak fortellingene tar oppgaven først utgangspunkt i hvordan bestemte samfunnsposisjoner blir gitt legitimitet i forhold til det å få uttale seg om etniske minoriteter. Ut fra denne kategoriseringen må man så forstå hvorledes aktører blir knyttet til gitte posisjoner. Her tar oppgaven først utgangspunkt i den klassiske sosiologiske forståelsen der normer inngår som et bindeledd mellom aktør og struktur, for videre å bevege seg mot diskursanalytiske prinsipper som vil åpne for en videre innsikt i hva som kan sies å betinge og betvinge aktørens handlinger. I diskursanalytisk sammenheng vil Michel Foucault være sentral, der hans filosofi i forhold til hvor makt gjør seg gjeldende, kan oppfattes som frigjørende i den forstand at man innser hvor bundet man er. Relasjonene mellom aktør, struktur og handlingsvalg vil også bli utdypet gjennom teorier frembrakt av Pierre Bourdieu. Etter å ha sett nærmere på disse aspektene vil så oppgaven gjengi de idealtypiske fortellingene som de ulike samfunnsposisjonene kan sies å utsi, disse vil bli framstilt og forstått gjennom dramaturgiske begreper, mens oppgaven i sin helhet kan anses for å ha et diskursanalytisk blikk. De synlige fortellingene blir lest med utgangspunkt i at de innholder bestemte virkemidler eller narrativer, men at disse oppstår som et resultat av en underforliggende orden. En diskursiv orden.