Abstract
I økende grad står vi i dag overfor en ny situasjon i arbeidslivet. Mer og mer av det arbeidet som skal gjøres krever kunnskap, og det krever mer kunnskap enn én person alene kan bidra med. Med dette følger det også en ny form for organisering. En organiserer arbeid i små grupper, med en demokratisk flat struktur og dempet form for ledelse, der hvert individ bidrar med sin kunnskap for at de i fellesskap best mulig skal kunne løse de problemer en står overfor. Hver av gruppens deltakere forvalter kunnskap som det er ønskelig at de skal tilføre kollektivet. I dette arbeidet står et eneste verktøy til rådighet, kommunikasjon. Spørsmålet jeg stiller er hvordan man gjør denne formen for kommunikasjon.
For å gjøre en studie av denne formen for interaksjon, har jeg tatt utgangspunkt i det nærmeste en kommer et ideelt tilfelle, en strykekvartett. Kvartetten er særegen ved at de alle er individualister med hver sin stemme, samtidig som de alle er uunnværlige for helheten. I arbeidet med å skape helheten må de koordinere sine preferanser, og styringsformen er demokratisk. Som de uttrykker det selv: Det er ikke en leder, det er fire. Målet med studien har vært å karakterisere den formen for arbeid kvartetten gjør, med vekt på å beskrive hvordan de interagerer for å frembringe det beste ut av samtlige i gruppen. Hvordan diskuterer de? Hva slags forståelsesrammer har kvartetten opparbeidet for å kommunisere? Hva slags arbeidsform har institusjonalisert seg i kvartetten? Hvordan gjør man det individuelle, kollektivt?
Studien er gjort med både observasjon av kvartettens øvelser, samt intervjuer. Enkelte deler av observasjonene er også filmet. Metodisk er studien inspirert av institusjonell etnografi, utarbeidet av Dorothy E. Smith. Som følge av dette er studien i all hovedsak empiridrevet, og fokus har vært rettet mot å klarlegge hvordan kvartettens forståelse for kommunikasjon er forankret i en større organisering. I forlengelse av dette er målet at studien skal kunne kaste lys over andre kunnskapsintensive organiseringer i arbeidslivet.
Jeg har med utgangspunkt i det empiriske materialet identifisert enkelte viktige dimensjoner ved kvartettens arbeidsmåte, og sammenfatter dem i begrepet kommunikasjonskultur. Kvartetten har utviklet en kultur, en felles forståelse for hvordan de skal kommunisere, som gjør det mulig for dem å koordinere sine individuelle preferanser til et resultat. Videre retter jeg fokus mot en mulig maktdimensjon grunnlagt i selve kommunikasjonen. Spørsmålet som stilles er: hva avgjør en diskusjon? Hva er kraften i et bedre argument?
I siste del av oppgaven tar jeg for meg enkelte bidrag innen organisasjonsstudier, og diskuterer min studie av kommunikasjonskultur opp mot disse. Til tross for at den nye organiseringsformen er mye omtalt ser det ut til at de spørsmålsstillinger jeg har operert med i denne oppgaven er lite problematisert. Begrepet kommunikasjonskultur er brukt, men i de fleste tilfeller uten å bli tillagt et særlig definert innhold. Min studie viser imidlertid at en kultur for kommunikasjon er et vesentlig aspekt for å drive et kunnskapsintensivt tverrfaglig arbeid fremover.