Abstract
Temaet for denne oppgaven er en studie av hvordan feminisme, kjønn og kjønnsmakt blir fortolket og håndtert på fylkesnivå i SV. Siden landsmøtet i 2003 har SV vært det første partiet på Stortinget som kaller seg et feministisk parti og jeg har villet se på hvordan feminismen kommer til uttrykk i organisasjonens indre liv. Innsamlingen av data har foregått gjennom observasjoner av ulike typer møter på grasrotnivå, uformelle samtaler med folk jeg traff i møtesammenheng, samt kvalitative intervjuer med noen av aktivistene.
Bakgrunnen for oppgaven er et ønske om å forstå prosessene som ligger bak kjønnsskeivhetene som det stadig rapporteres om i ulike maktorganer. Kvinner deltar i adskillig mindre grad enn menn i bedriftsstyrer, i fagforeningsstyrer, som mediesynsere, i ledelsen i organisasjoner og i framtredende roller i politikken. I mars 2007 kom det en rapport som viste at kvinner også mangler i borettslagsstyrene.
Dette er et alvorlig demokratiproblem, som i følge alle flotte ord og
handlingsplaner verken skylles at kvinner er uønsket eller at de ikke finnes innenfor de forskjellige feltene. Ved å se på hvordan kjønnsmaktstrukturene kan brytes ned eller overleve i en organisasjon som har forpliktet seg til å bekjempe kvinneundertrykking i alle former, og altså er en fortropp i dette spørsmålet, håper jeg å finne noen svar på hvorfor dette er så vanskelig. Jeg ser på hvilken tilnærming aktivistene har til feminismebegrepet, hvordan de
jobber for å utvikle feministisk politikk og hvilke strategier de har for å bekjempe kjønnsmaktordningen i egen organisasjon. Medlemmenes oppfattelse av om de lykkes eller ikke i det feministiske prosjektet, og om de indentifiserer seg med det, er til en stor grad avhengig av hva de legger i det. De feministiske strategiene er også knyttet til hva de oppfatter som målet med kampen.
Feminisme er en kamp for å oppheve kjønnsmaktordningen, både i det store og det små. Derfor handler feminisme om å jobbe for politiske endringer i samfunnet på samme tid som den for den enkelte kvinne er en kamp for seg selv og sitt eget handlingsrom. Begge disse dimensjonene tilhører det feministiske prosjektet og bør sees i
sammenheng. Det er vanskelig å jobbe for politiske endringer hvis en hele tiden er nødt til å tilpasse seg kjønnsmaktordningen og heteronormativitetens krav om harmoni mellom kjønnene. Derfor knyttes min analyse av de feministiske praksisene i SV både til hvordan de lager politikk og kjører fram feministiske saker, og til hvordan de
feministiske kvinner og menn prøver å bryte ned kjønnsmaktordningen i egne rekker. Dette gjør jeg blant annet ved å prøve å komme til bunns i noen av de underliggende maktstrukturene i organisasjonen. Hovedsakene her er å se på eierskapet til organisasjonen, hvem som synes de ”har noe med det”, og hvordan det konstitueres. Ellers ser jeg på hvordan saker blir viktige, hvem som bestemmer det, hvordan de går fram. Den uformelle makten kostitueres gjennom aktivitetene deltakerne i organisasjonen er engasjert i. Eierskap til organisasjonen henger nært sammen med hvor mye en investerer av deltakelse, og eierskapet har igjen stor betydning for det
politiske handlingsrommet til aktørene. Kvinner har relativt mindre eierskap til organisasjonen enn menn, noe som både viser seg og konstitueres gjennom lav deltakelse i de forskjellige situasjonene som organisasjonen består av. Kvinnenes handligsrom som gruppe er også liten, da det er en sterk motstand blant begge kjønn til å politisere kjønnsforskjellene og formulere kvinners interesser i form av konflikt. Siden kvinner som interessegruppe og på individuelt nivå har liten uformell makt, er det lite fristende å oppsøke formelle maktposisjoner fordi det oppfattes som fremmed og meningsløst.