Abstract
Tema for hovedoppgaven er en sosiologisk studie av Hare Krishna bevegelsen, nærmere bestemt en gruppe tilhengere som holdt til i Oslo på 1990-tallet. Gruppen tilhørte International Society for Krishna Consciousness (forkortet ISKCON). Hovedproblemstillingen er hvordan ISKCON var organisert og drev sin misjon på 1990-tallet. I tillegg undersøker jeg hvordan organisasjonen har utviklet seg de siste 10 årene. For å belyse disse problemstillingene analyserer jeg flere aspekter ved organisasjonen: ideologi, organisasjonsstruktur, lederskap, finansiering, rekruttering, sosialisering og strategi.
Jeg har gjennomført en feltstudie med deltakende observasjon og dybdeintervjuer med 13 deltakere i 1996.
Innledningsvis i oppgaven presenterer jeg noen teorier om religiøse bevegelser og tidligere forskning på ISKCON i utlandet. Liknende studier har ikke blitt gjort i Norge. I diskusjonen legger jeg vekt på å vise fordelene ved å anvende ressursmobiliseringsteori og rolleteori i analyse av religiøse bevegelsers organisasjoner.
ISKCON’s etablering og vekst frem mot 1997 var avhengig av innsatsen til noen få ressurssterke personer. Tempelet i Oslo var en økonomisk og administrativ selvstyrt enhet. All deltakelse og arbeid i organisasjonen var basert på en grunnleggende frivillighet. Ledelsen hadde få eller ingen sanksjonsmidler til rådighet for å motivere til innsats. ISKCON forsøkte å løse det ved å tilby aktive medlemmer ikke-materielle selektive incentiver i form av religiøse eller åndelige fordeler og solidaritetsincentiver i form av vennskap og følelse av samhørighet. I ISKCON ble individuell frigjøring knyttet til arbeid for organisasjonen gjennom forestillingen om ”hengiven tjeneste”. Medlemmene oppnådde åndelig fordeler (dvs. selvutvikling og åndelig vekst) ikke bare gjennom utøvelse av religiøse ritualer, men også gjennom praktisk organisasjonsarbeid. Økonomien var sårbar, fordi den baserte seg på ustabile og dels svake inntektskilder og en ustabil arbeidskraft.
De fleste som ble med i bevegelsen var unge og uetablerte. De var lette å rekruttere inn, men vanskelig å holde på. Det viste seg at klosterlivets strenge leveregler som hadde hatt en positiv effekt på dannelsen av et intenst og lojalt engasjement for Krishna-misjonen, samtidig skapte problemer for organisasjonens evne til å overleve. Krevende roller skapte hengivne deltakere, men kravene var så høye at de ble umulige å etterleve over tid. I dag finnes det ikke lenger et norsk samfunn for Krishnabevissthet, men et nettverk.