Abstract
Denne oppgaven har hatt som målsetting å klargjøre hvordan fjernsynsmediets betydning for barn og unge har blitt forstått innenfor forskningen på media. Det har videre vært et siktemål å vurdere fruktbarheten av ulike forskningsperspektiver. På grunnlag av innsikter fra drøftingen av perspektiver utarbeides en analytisk modell som benyttes i en videre analyse av 16 avlagte hovedfagsoppgaver med ungdom og media (fjernsyn) som tema. Oppgavene spenner over fire ulike fagdisipliner (pedagogikk, sosiologi, sosialantropologi og medievitenskap) og er avlagt i perioden 1986 til 1998. Hovedoppgavene analyseres langs en rekke dimensjoner ut fra modellen som til sammen er ment å danne en mosaikk egnet til å illustrere oppgavenes perspektiv på medieringsprosessen og fjernsynets mulighet til å påvirke. Hvordan oppgavene gjør bruk av rådende forskningsperspektiver har også vært en sentral analyseakse.
Innenfor forskningen på media vet vi at påvirkningsspørsmålet, forstått som medias makt til å påvirke mottakeren, har variert betydelig over tid. Pendelen har svingt fra å betrakte media som nærmest allmektige, over til å forstå media som relativt maktesløse, med en bevegelse tilbake til et noe mer balansert syn på media som mektige.
Analysen av oppgavene viser at det foreligger ett markant skille rundt 1990. På 80-tallet er det hovedsakelig effekten av ulike fjernsynsbudskap som skal avdekkes, og at de unge påvirkes forutsettes implisitt. Det dreier seg mer om å avdekke hvilke verdier og holdninger som formidles. Forskningsmetoden som benyttes i disse ”tidlige” oppgavene er innholdsanalyse av typiske ungdomsprogrammer, og handlingsforståelsen heller i retning av passive objekter som blir påvirket i overensstemmelse med den intenderte meningen som avsender har med budskapet. Forskningsparadigmet som råder betegnes som effektperspektivet. Det er oppgaver innenfor pedagogikk som dominerer denne retningen i dette materialet.
Etter 1990 viser analysen at fokuset skifter over mot å betrakte seeren som en aktiv handlende aktør i møte med medietekstene. Det er ungdommens bruk av de potensielt meningsmangfoldige (polysemiske) budskapene som står i fokus, og metoden som benyttes er typisk resepsjonsstudier for å forstå hvordan ungdommen aktivt skaper mening ut av ulike mediebudskap og benytter dem til konstruksjon av egen stil og identitet. Denne retningen er i dette materialet jevnt representert innenfor alle de fire fagdisiplinene.
Det kan tilsynelatende se ut som kandidatenes valg av metode for oppgavene legger føringer for hvordan mediemottakeren og påvirkningsspørsmålet forstås. Imidlertid åpnes det her for at denne årsakssammenhengen også kan være spuriøs, ved at det er de rådende hegemoniske strømningene på feltet, eller paradigmene om man vil, som virker styrende både på valg av metode og forståelsen av hvor stor påvirkningskraft fjernsynet tillegges.
Ved å veie og vurdere styrker og svakheter ved oppgavene og de ulike forskningsperspektiver og innsikter om forholdet mellom media og ungdom som benyttes, søker denne avhandlingen mot en konklusjon på i hvilken grad, og på hvilke måter, unge påvirkes av fjernsynstitting. Som sentral premiss i formuleringen av et svar vil det legges til grunn en forståelse der fjernsynet ses som både muliggjørende og begrensende. På den ene siden viser flere av oppgavene at fjernsynet tilveiebringer identitetsutkast og retningsgivende innspill for sosial samhandling som de unge nyttiggjør seg i egen identitetsutforming og sosial forståelse. Men det finnes åpenbart grenser for hvor fritt mediebrukeren står i dette konstruksjonsarbeidet. I tillegg til å undersøke hvilke faktorer og betingelser som fremmer denne friheten, må vi derfor også søke å avdekke hva som hemmer den. Her gir ingen av oppgavene noe fullgodt svar. Ikke desto mindre må også disse ”omkostningene” eller begrensningene som media fører med seg ivaretas når fjernsynets betydning for unge skal bestemmes. Avslutningsvis gjør derfor denne avhandlingen et forsøk på å formulere noen grunnleggende premisser som medieforskningen bør baseres på for å gripe medias ambivalente karakter i dagens samfunn.