Abstract
De videregående skolene i Buskerud fylkeskommune ble i 2002 inkluderende arbeidslivsbedrifter ved at fylkeskommunen på vegne av alle dens virksomheter undertegnet ”Samarbeidsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv”. Med dette forpliktet virksomhetene seg til å arbeide for å utvikle et mer inkluderende arbeidsliv og for å nå målene i IA-avtalen, som er reduksjon i sykefraværet, inkludere flere funksjonshemmede og utsette eldre arbeidstakeres avgang fra arbeidslivet.
I et innledende kapitel stiller spørsmål om hva ”det inkluderende arbeidsliv” er, og hvordan det kan tolkes og forstås. Jeg skriver videre om Buskerud fylkeskommune som overordnet IA-virksomhet, som legger føringer på de videregående skolenes IA-praksis.
Den videregående skolen har tradisjonelt fungert som en (ut)dannende kunnskaps- og kulturinstitusjon, og som en relativt egalitær organisasjon med aktører som har befunnet seg i samme sfære. I dag framstår skolen mer og mer som en bedrift som blir styrt etter bedriftsøkonomiske kriterier. Den har nå et formalisert og tydelig hierarki som har satt aktørene inn i mer tydelige arbeidsgiver- og arbeidstakerroller. Det er i denne konteksten jeg undersøker samarbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv mellom ledere og lærere. Gjennom en kvalitativ tilnærming har jeg forsøkt å forstå og forklare hvordan skolene fungerer som inkluderende arbeidslivsvirksomheter. Skolenes arbeidsmetoder og praksis og hvordan lederne forstår sine IA-lederroller står sentralt.
Informantene er lærere, som var inne i en inkluderings- eller gjenintegreringsfase etter et lengre sykefravær, og deres nærmeste personalansvarlige ledere. Personvernombudet og skolenes rektorer har gjort det mulig å komme i kontakt med aktuelle informanter. Medbringende intervjuguide med åpne spørsmål, intervjuet jeg først lærerne om deres reaksjoner og opplevelser i løpet av oppfølgingsprosessen. Etter å ha innhentet tillatelse fra lærerne om å komme inn på oppfølgingssamarbeidet i intervju med deres nærmeste personalledere, kontaktet jeg disse for intervju. Samtalene med lærerne dreide seg om hvordan de følte seg ivaretatt, og mer generelt hva det gjorde med dem å være en arbeidstaker med tilretteleggingsbehov. Under samtalene med lederne ble dette konkrete samarbeidet også tatt opp som tema. I tillegg forsøkte jeg å fange opp hvordan de oppfattet det å være leder i en IA-virksomhet, hvilke midler de så på som hensiktsmessige, og hvilke av virksomhetens oppgaver som de mente burde prioriteres. Usagnene er blitt tolket i lys av intensjoner i IA-prosjektet.
Lederintervjuene viste at lederne opptrer i sine IA-roller med ulike preferanser og sympatier. Internaliserte holdninger og verdier ser ut til å legge større føringer på deres arbeidsmetoder og rolleforståelse enn det at skolen er blitt en IA-virksomhet. Begrepet ”det inkluderende arbeidsliv” ble hovedsakelig assosiert med oppfølging av sykefravær, selv for ledere i IA-bedrifter. Noen av lederne ser på oppfølgingsrutinene i sykefraværsarbeidet IA-avtalen som arbeidskrevende formaliteter og ikke spesielt nyttig. Andre ser på disse som økte muligheter til å gjøre tilpasninger mellom arbeidsoppgaver og arbeidskapasitet. Jeg har også tolket det slik at IA-avtalens oppfølgingsreglement kan fungere som et system med tett oppfølging og kontroll av ansatte. Oppfølgingssystemet bidrar til å avdekke underytere. Disse blir brakt inn i en oppfølgingsprosess, som kan fungere som en ekskluderingsprosess for lærere som ikke fullt ut lar seg restituere.
Intervjuene med lærerne viste at de fleste føler seg godt ivaretatt av sine velmenende personalledere i forbindelse med oppfølgingssamarbeidet etter sykefraværet. Det gjaldt imidlertid ikke alle. Noen gav uttrykk for at lederen styrer oppfølgingsprosessen, og at hensynet til skolens teknisk-økonomiske behov ble prioritert framfor deres behov for tilpassede arbeidsoppgaver. Lærere ser dessuten ut til å ha relativt begrensede kunnskaper om IA-avtalen, noe som kan virke hemmende deres muligheter for likeverdig oppfølgingssamarbeid, slik IA-avtalen foreskriver. Det ble indirekte uttrykt av noen av lærerne at ens ære og selvrespekt kommer under press når en ikke lenger kan yte etter egne og andres antatte forventninger. Det er viktig å opprettholde ens renomé som en fullverdig arbeidstaker, og redusert helse kan skade dette. Kolleger deltar i beskyttelsen og opprettholdelsen av en svekket lærers ”ansikt”.
Undersøkelsen avdekker forhold som er av betydning for å forstå hvordan IA-avtalen fungerer på arbeidsplassen, på den arenaen som er definert som ”det inkluderende arbeidslivs” viktigste arena. Den avdekker også forhold som kan trekkes inn i en diskusjon om hvordan IA-avtalen kan følges opp og videreføres. Realitetene på arbeidsplassene ser ikke ut til å være i samsvar med idealene i myndighetenes og arbeidslivspartenes IA-avtale. Så langt ser avtalen i hovedsak ut til å fungere som tiltak for økt ytelse gjennom redusert sykefraværet.