Abstract
I denne avhandlingen drøftes forholdet mellom arbeidsliv og familieliv for fedre.
Hovedproblemstillingen er:
Hvordan opplever småbarnsfedrene muligheten til forening av arbeid og omsorgsoppgaver i praksis, i en bedrift som i teorien ser på seg selv som en familievennlig arbeidsplass?
For å svare på denne problemstillingen har jeg foretatt et kvalitativ studie av en arbeidsplass. Jeg har intervjuet et utvalg av fedrene som jobber der, og knyttet dette datamaterialet til bedriftens familievennlige profil.
Det teoretiske og empiriske materiale baserer seg på arbeidslivslitteratur, rapporter, virksomhetsdokumenter og intervjuer av 8 fedre og en frisklivskonsulent ved denne bedriften på Østlandet, samt et utsnitt av avisers formidling av problemer som fedre møter i arbeidslivet.
Min målsetning med oppgaven er først og fremst å belyse hvordan bedriftene - men også velferdsstaten - tilrettelegger for en bedret balanse mellom familie og arbeidsliv på den ene siden, og hvordan fedrene opplever denne balansen på den andre siden. Av særlig interesse er hvorledes de uttalt familievennlige bedrifter fremstår i teori og praksis.
Mine resultater viser at bedriftens familievennlige profil ikke alltid samsvarer med fedrenes behov for, viten om, mulighet til og ønsker om familievennlige tilrettelegginger. Dette resultatet samsvarer også med tilsvarende forskning på feltet som viser til en ubalanse mellom bedrifters tilbud av familievennlige goder på den ene siden og de ansattes bruk av disse på den andre siden.
Familievennlige tilrettelegginger fra velferdsstaten og bedriftenes side er ofte utformet som kollektive goder som bistår foreldrene i å yte praktisk omsorg.
Kollektive rettigheter for fedre fremheves også innenfor arbeidslivsforskningen som viktige for å kunne likestille menn og kvinner i forhold til omsorgsoppgaver. I mitt materiale påpeker også fedrene viktigheten av og vurderes individuelt. En dialog mellom arbeidsgiver og arbeidstaker hvor fedrene blir sett på som individer med ulike behov, tillegges stor vekt av fedrene i mitt studie.
Studier som viser til liten bruk av familievennlige tilrettelegninger til tross for at småbarnsforeldrene etterspør dette, gir ofte ikke svar på hvilke faktorer som påvirker bruken av disse godene. Et nedenfra og opp perspektiv hvor de ansattes behov studeres fremfor et ovenfra og ned perspektiv hvor familievennlige ordninger etableres med bakgrunn i bedriftens antakelser om hvilke behov småbarnsfedrene har, kan gi økt kunnskap om hvorfor det kan oppstå en slik ubalanse mellom tilbud og bruk av familievennlige goder i arbeidslivet.
Forholdet mellom bedriftens familievennlige tilbud og fedrenes bruk av disse avhenger blant annet av faktorer som; avstand mellom bosted og arbeidsplass, besteforeldre i nærheten som kan stille opp ved behov og av partners stilling, og hvor familievennlig tilrettelagt hennes arbeidsplass er.
Bedrifters praktiske tilrettelegging for at småbarnsforeldre skal oppnå en bedret balanse mellom arbeidsliv og familieliv har vært tillagt stor vekt innenfor forskningen på feltet. Det å ta vare på arbeidstakernes psykisk og fysisk helse, samt å måle dens positive overføring på familielivet har ikke fått like stor oppmerksomhet. I min bedrift vektlegges også psykisk og fysisk helse. Mitt datamateriale viser til at fedrene satte stor pris på denne formen for goder, og den aktive rollen frisklivskonsulenten spilte i forhold til disse godene.
Mine resultater og annen forskning på feltet viser at det ligger mye kompleksitet i å tilrettelegge for familievennlighet i bedrifter. Et nedenfra og opp perspektiv hvor fedrene belyser hvilke behov de har for familievennlige tilrettelegninger fra arbeidsgivers side, kan gi bedre innsikt i hvordan bedriftene kan bidra til en bedret balanse mellom arbeidsliv og familieliv for fedre.
Bente Cathrine Nilsen Oslo 19.03.07