Abstract
Denne oppgaven handler om relasjoner mellom etnisk norske, kvinnelige hjelpepleiere og de av deres kolleger som har innvandrerbakgrunn. Et bakteppe for diskusjonen er at sosiale endringer i kombinasjon med politiske prioriteringer har ført til at at helsevesenet nå står overfor store utfordringer. Pleie-og omsorgssektoren skal tilby tilfredsstillende tjenester til en stadig økende gruppe eldre, samtidig som rekrutteringen til den viktigste personalgruppen i eldreomsorgen, hjelpepleierne, er svekket. Behovet for både utdannet og ufaglært pleiepersonale, kombinert med at innvandrere møter større hindringer på arbeidsmarkedet enn etniske nordmenn, har ført til at pleie-og omsorgssektoren nå er den største arbeidsplassen for innvandrere. Mange av disse arbeider på sykehjem, som er arena for min undersøkelse. Sykehjemssektoren har lav prestisje blant helsearbeidere, og hjelpepleiere befinner seg nederst i hierarkiet av helseyrker. Flere undersøkelser viser at det oppstår nye samhandlingsmønstre på arbeidsplasser hvor antallet arbeidstakere med innvandrerbakgrunn øker. Med utgangspunkt i de etnisk norske hjelpepleiernes fortellinger har jeg ønsket å belyse hvordan arbeidsrelasjoner og hierarkidannelser påvirkes av at flere pleiere har innvandrerbakgrunn.
Kjønn, klasse og etnisitet er brukt som teoretiske inngangsveier til materialet. Disse tre dimensjonene skaper et materielt og kulturelt handlingsrom, som hjelpepleierne og deres kolleger handler innenfor. Med hjelp av begrepet interseksjonalitet vil jeg vise at dette er tre dimensjoner som henger sammen og griper inn i hverandre, og at det er fruktbart å se på hvordan dette skjer. De tre dimensjonene er ikke tilfeldig valgt, uten at jeg dermed sier at de har forrang fremfor andre egenskaper i den forstand at de er ”viktigst” eller mest grunnleggende.
Det som gjør seg mest gjeldende i forholdet mellom etnisk norske pleiere og pleiere med innvandrerbakgrunn er språk. Pleiearbeid er relasjonsintensivt, hvor språklig kommunikasjon spiller en viktig rolle. Etterhvert er det blitt tydelig at språk kan sies å være en sekkekategori som rommer flere fenomener. Det å beherske sosiale og kulturelle koder kan mange ganger vise seg å være vel så viktig. Kjønn, klasse og etnisitet er kategorier som viser til maktforhold, uten at man kan ta for gitt hvilken posisjon som gir mest makt. Jeg har lett etter, og funnet, noen måter det forhandles om hva kjønn, klasse og etnisitet skal bety. Grunnlaget for forhandlingene er at kjønn og etnisitet både er gitt (fordi det er synlige kategorier) og foranderlig, fordi det finnes ulike diskurser for hva det vil si å være mann eller kvinne, etnisk norsk eller innvandrer. Klasse er mindre synlig, men gjør seg gjeldende blant annet i å beherske sosiale og kulturelle koder.