"Framing" Darfur : opprørsgruppers mobilisering av internasjonal støtte

Abstract

Darfur har gjennom media de siste årene blitt stående som nåtidens verste humanitære katastrofe. Opprørsgruppene i Darfur, Justice and Equality Movement (JEM) og Sudan Liberation Movement/Army (SLM/A), har relativt liten forhandlingsmakt i forhold til myndighetene i Sudan, og vil stille sterkere i konflikten dersom de har det internasjonale samfunnet i ryggen. Hvordan kan opprørsgruppene strategisk presentere situasjonen for å mobilisere internasjonal sympati? Den sosialkonstruktivistiske virkelighetsoppfatningen hevder at det finnes flere versjoner av sannhet. Som en følge av dette vil det også være mulig å presentere virkeligheten på en bestemt måte for å oppnå et ønsket resultat. Opprørsgruppene står relativt fritt til å tolke krisen i Darfur og til å presentere situasjonen på en fordelaktig måte. Denne typen aktiv og strategisk fremstilling av virkeligheten kalles ”framing”. Med utgangspunkt i teori om ”framing” vil jeg analysere SLM/As og JEMs narrativer om Darfur.

Strategisk atferd og ”framing” er basert på aktørorientert teori, hvor individet sees på som fritt og handlinger som et resultat av rasjonelle vurderinger og valg. Svært aktørorientert teori har imidlertid svakheter. Opererer frie og strategiske aktører, slik det her kan synes, uavhengig av samfunnsmessige strukturer? Analysen av opprørsgruppenes ”framing” av Darfur viser at ”framing”-aktivitet også i stor grad er strukturelt bundet. SLM/A og JEM knytter sin forståelse og sine narrativer om Darfur til en rekke av FNs kjerneverdier og internasjonalt etablerte diskurser. På den ene siden er opprørsgruppene aktivt deltagende i presentasjonen av situasjonen for å mobilisere internasjonal sympati. Samtidig er de strukturelt bundet av de diskurser som det internasjonale samfunnet opererer med på området. Opprørsgruppenes ”framing” av Darfur er aktiv og målrettet, men de kan ikke opptre strategisk uavhengig av etablerte diskurser.

Oppgaven er på denne måten også en kritikk av aktørorientert ”framing”-teori. Som en løsning innlemmes diskursteori her som det strukturelle elementet som mangler i ”framing”. Syntesen av ”framing”- og diskursteori gir en bedre forklaringsmodell for strategisk fremstilling av virkeligheten, enn ”framing” teori gjør alene. Sammen ivaretar de og viser eksplisitt samspillet mellom struktur og aktør, og forklarer hvordan opprørsgruppenes strategiske fremstilling av Darfurkonflikten også er strukturelt determinert av internasjonalt etablerte diskurser. Å innlemme diskursteori i ”framing”-teori setter også fokus på språket, noe som er nødvendig rent metodisk sett for empiriske analyser av ”framing”.