| dc.description.abstract | Sammendrag I denne oppgaven presenterer jeg min undersøkelse av et norsk krokhengingsmiljø. Krokhenging, også kalt body suspension, går ut på at store kroker festes i huden på øverste del av ryggen, eventuelt knær, bryst, overarmer etc. Krokene festes til kjettinger eller tau som henger fra kraftige taljer i taket, og så heises man opp. Hengetiden varierer fra minutter til timer. Selve miljøet er mulig å betrakte som en subkultur. Generelt er subkulturer interessante å studere fordi de kan fortelle oss mye om samfunnet og den allmennkulturen som til enhver tid er rådende. Denne spesielle subkulturen er særlig interessant fordi den står i et så tydelig brytningsforhold til det som er allment akseptert i det norske samfunnet.
Oppgavens sosiologiske relevans ligger vesentlig i en utforsking av hva som kjennetegner krokhenging som ekstrem praksisform, hvordan grensene for det ekstreme flytter seg og hvordan krokhenging kan knyttes til vår tids identitetsprosjekter.
Hovedproblemstillingen er forståelse av body suspension som kulturelt fenomen; og mer spesifikt: subkulturelle kjennetegn i det krokhengingsmiljøet jeg studerte. Jeg har vært spesielt opptatt av hvordan krokhengere selv snakker om body suspension, om hva det gir dem og hvilke reaksjoner de blir møtt med. Jeg har fokusert på hva slags betydning utseende og stilmessige effekter har for de som praktiserer body suspension og hvilken plass krokhengingssamlingene har for innlæring av uskrevne regler og rolleutforming. I tillegg har jeg drøftet hvor treffende begrepet ”moderne primitive” egentlig er og hva slags funksjoner den selvvalgte smerten har.
Undersøkelsen er kvalitativ. Jeg har undersøkt et norsk krokhengingsmiljø gjennom en kombinasjon av deltakende observasjon og intervjuer med åtte utøvere i alderen 20 – 35 år. Det teoretiske perspektivet er hovedsakelig knyttet til subkulturteorier. Religionshistorikeren Siv Ellen Kraft har foretatt en studie av det norske krokhengingmiljøet, og det foreligger noen få utenlandske studier som er sosiologiske, men for øvrig er empirien om dette spesifikke temaet sparsom. Jeg har anvendt empiri om andre subkulturer - eksempelvis punkere, lærhomser, transvestitter og nynazister - for å finne særtrekk og fellestrekk med mine informanter og for å finne subkulturanalytiske knagger. Som grunnleggende teoretisk plattform anvender jeg de sentrale modernitetsteoriene til Giddens, Beck og Bauman, noe postmodernistisk teori fra bl a Featherstone, samt Bourdieus distinksjonsteori.
Det miljøet jeg har studert består av mennesker som ser relativt uniformerte ut, og jeg har i oppgaven analysert image i form av klær, kroppsmerking, symboler og andre stilmessige trekk. Body suspension har nær sammenheng med den generelle tendensen til økt bruk av kroppsmerking for å uttrykke sin identitet. Til dels kan det synes som denne kropps-merkingen er i opposisjon til rådende skjønnhetsidealer i vårt samfunn, men den styres av de samme prinsippene for vurdering. Piercing, brennmerking og teflonimplantater handler like mye om estetikk som ansiktsløftning, fettsuging og silikonimplantater, og alle uttrykkene handler om permanent kroppsmerking (mer eller mindre, i hvert fall). Likevel synes de å være to uforenlige symbolsett, idet de signaliserer tilhørighet til diametralt motsatte grupper.
Jeg ser på selve opphengningen som en opptreden hvor den enkelte krokhenger bokstavelig talt er på en scene, og kategoriserer aktørene i fire ulike idealtyper: klovnen, jegeren, artisten og den mediterende. Idealtypene sier noe om hvordan aktøren utformer sin rolle og om hva den enkelte ønsker å få ut av en suspension. Gjennom intervjuene forteller informantene hva body suspension gir dem og hvordan omverdenen reagerer på at de driver med det.
Den amerikanske krokhengeren Fakir Musafar er opphavsmannen til betegnelsen ”moderne primitive”, som gjerne brukes om og av krokhengere. Jeg mener at en mer passende betegnelse på det miljøet jeg har studert, ville være ”hypermoderne avantgarde”. Begrepet hypermoderne viser til en økende kompleksitet og endringshastighet i forhold til det moderne. Betegnelsen avantgarde henspeiler på at jeg oppfatter krokhengerne som mennesker som søker framover, ikke bakover slik primitivistbetegnelsen kan implisere. Jeg tolker ikke henvisningene til historiske referanser som en feiring av fortiden eller andre kulturer, men i stor grad som del av et individualistisk og eksperimentelt prosjekt. Jeg mener dessuten at referansene til hinduistiske og indianske ritualer har en kommunikativ funksjon ved at de tjener som legitimering av praksisformen, og en refleksiv funksjon ved å være en slags garanti for at krokhenging ikke er livsfarlig.
En av de mest slående dobbelthetene jeg fant i min studie, var hvordan krokhenging relaterer seg til smerte. Ingen gjør det fordi det er vondt. Samtidig er det smerten som innebærer overskridelse og gir image. Smerten er på sett og vis det som er styrende for diskursen rundt body suspension, samtidig som flertydigheten er det som regulerer tilfanget av nye utøvere. | nor |