| dc.description.abstract | I løpet av noen tiår har innslaget av etniske grupper tilført norske storbyer en ny dimensjon. Den økende migrasjonen fører med seg fremmede religioner, verdier, språk, tradisjoner og forskjellige koder for menneskelig samkvem. Ulike og, for mange ukjente virkelighetsoppfatninger gjør krav på plass og respekt. Denne hovedfagsoppgaven handler om dette møtet mellom mennesker fra fjernere verdensdeler og etniske nordmenn. Møteplassen er et fleretnisk borettslag på Søndre Nordstrand i Oslo, hvor fokuset er på de hverdagslige sosiale omgangsformene.
Utgangspunktet og bakgrunnen for hovedfagsoppgaven var styret i Gullia borettslags bekymring for utviklingen i borettslaget. Det økende antallet beboere fra innvandrerbefolkningen ble vurdert som en trussel mot borettslagets sosiale miljø.
Datamaterialet består først og fremst av intervjuer med til sammen 22 beboere, men også observasjon og fokusgrupper gir verdifulle bidrag. Beboere med ulik etnisitet, boligsituasjon, livssituasjon og kjønn bidrar med sine erfaringer. I analysen av intervjuene har jeg vært opptatt beboernes hverdagslige naboerfaringer og å løfte frem det tatt for gitte, for på den måten utforske hvordan beboerne praktiserer sosiale omgangsformer i borettslaget. Det vil si at jeg har vært interessert i innvandrernes og de norske beboernes egne fortellinger om deres kontakt med hverandre.
Målsettingen med hovedfagsoppgaven er å synliggjøre hvordan naboskap ”gjøres”, og hvordan innvandrere og nordmenn har med seg ulike tradisjoner, erfaringer og forventninger til denne utfordringen. Undersøkelsen tar sikte på å gi et bidrag til forståelsen av integreringsprosessen, mellom innvandrere og nordmenn.
De norske beboerne på Gullia praktiserer en omgangsform, hvor de slipper naboene passe nært inn på seg. Distansert nærhet og svake bånd er målet for omgangsformen. Denne omgangsformen inneholder upersonlige naborelasjoner, hvor den innholdsløse, men allikevel meningsfulle praten er sentral (Album 1994). Denne omgangsformen representerer en utfordring for relasjonen mellom mange av de norske og mange av innvandrerne.
Analysen av det empiriske materialet viser at naborelasjoner og kontakt mellom naboene foregår ved hjelp av andre signaler, koder og regler enn hva innvandrerne er vant med. Det som preger kontaktoppbyggingen for de norske beboerne på Gullia er forsiktigheten. Nordmennenes forvaltning av utilgjengelighet gjør situasjonen vanskelig for innvandrerne; det som ikke er ment som total avvisning fra de norske beboerne, kan oppleves slik for innvandrerne.
Hverdagen krever en annen prioritering av tid og fokus, noe som gjør innvandrere og nordmenn mer like enn de selv aner. Utfordringen for de ulike kategorier beboere på Gullia, er at de ikke har fått til å kommunisere dette til hverandre. De er altså uvitende om denne likheten. Noe av det som hindrer en avdekking av dette, er de norske beboernes forventninger til innvandrernes ønsker om nabokontakt. Mange av de norske beboerne tror at innvandrerne har ønsker om en tett og nær nabokontakt. Norske beboere trekker seg derfor tilbake i forhold til innvandrerne, fordi de ikke ønsker forpliktende og tidkrevende naboforhold. Fra innvandrernes ståsted er det slik at de opplever et begrenset antall av sine norske naboer som imøtekommende i forhold til nabokontakt. Dette gjør at henvendelsen til disse imøtekommende norske naboene, kan bli for hyppige, opplevd fra disse norskes naboenes side.
Denne hovedfagsoppgaven viser hvordan innvandrerne og de norske beboerne forholder seg til nærhet og distanse på Gullia. I den nærheten som innvandrerne ønsker, ligger ønsker om en hverdagsintegrering. I den distansen som de norske opprettholder, ligger forsikringer om en uforpliktende naborelasjon. | nor |