Abstract
Det har blitt hevdet at vi i dag lever i ”minnefestenes æra”, og i en tid som er besatt av jubileer. Selv om historiske jubileer og minnefester har vært en integrert del av nasjonsbyggingsprosessen, tyder mye på at historiske og nasjonale jubileer har vokst i antall de siste 25-30 år. Det samme kan sies om deres omfang, slik at nasjonale jubileer i dag ofte antar form av gigantiske iscenesettelser, blant annet drevet frem av og preget av en fremvoksende jubileumsindustri.
Studieobjektet vårt er Hundreårsmarkeringen for unionsoppløsningen med Sverige 1905 – 2005, og hovedproblemstillingen vår er:
Hvordan har Norge 2005 AS planlagt og gjennomført hundreårsmarkeringen for unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige, og hvordan kan Hundreårsmarkeringen sies å befinne seg innenfor en jubileumskultur?
For å besvare problemstillingen har vi benyttet oss av teorier vedrørende nasjon, nasjonale symbol og nasjonal identitet. I tillegg har vi benyttet oss av teorier, samt foreliggende forskning, vedrørende jubileumskultur.
Vi har benyttet oss av tre kvalitative metoder for å besvare problemstillingen; dokumentanalyse, kvalitative intervju og deltakende observasjon. Vi har intervjuet tidligere administrerende direktør i Norge 2005 AS (arrangørselskapet for Hundreårsmarkeringen), Jan Erik Raanes, og tidligere styreleder i det samme selskapet, Anne Kari Lande Hasle. Vi har foretatt deltakende observasjon ved to sentrale datoer og arrangementer i markeringen; 7. juni ved Stortinget og på Rådhusplassen, samt 10. juni ved åpningen av den nye Svinesundbroen. I tillegg har vi også benyttet oss av dokumentanalyse i behandlingen av diverse taler, stortingsmeldinger og programmet for markeringen.
Analysen vår er todelt. For det første har vi sett på hva slags intensjoner som har ligget til grunn for markeringen. Intensjonene var med på å synliggjøre for det første hva man ønsket med markeringen. For det andre synliggjorde de ulike fortellinger om Norge. Vi fant at det var en uoverensstemmelse mellom intensjonene for markeringen her hjemme og markeringen overfor utlandet. Mens man ønsket å markedsføre Norge i utlandet med nye Norgesbilder, ønsket man her hjemme å debattere de samme bildene.
For det andre består analysen vår av gjennomføringen av Hundreårsmarkeringen. I denne delen følger vi opp noen av intensjonene. Vi finner at historiebruken i markeringen har antatt tydelige postmoderne trekk, i den forstand at historien har blitt brukt som en lekeplass, heller enn en kilde for kunnskap. Faghistorikernes plass i markeringen har vært mindre enn den i utgangspunktet var tiltenkt. Det har vært et lite utviklet minnefellesskap knyttet til 1905 i Norge. I den grad man har forsøkt å skape et slikt et ved denne markeringen har det stort sett dreid seg om fred. Fred har vært en identitetspolitisk fortelling som har gått som en rød tråd gjennom markeringen, ved at offisielle personer i taler har forsøkt å gjøre fred og fredsarbeid som noe som passer nordmenn spesielt godt. De etniske minoritetenes plass i markeringen har vært lang mindre synlig enn intensjonene tilsa. Dette kommer hovedsakelig av at arrangørene har satset på store, åpne arrangement uten noen klar profil, i stedet for målrettede tiltak overfor innvandrere. Det ble satset stort på at Hundreårsdebatten skulle bidra til en bred, folkelig debatt rundt vår historie, nåtid og fremtid. Den druknet imidlertid bort i en tabloidisert debatt rundt nasjonale stereotypier. I tillegg ville man i Hundreårsdebatten ikke gå inn på EU-spøsmålet, noe som også bidro til at debatten aldri ble verken bred eller folkelig. Vi har i analysen også to case. Dette har vi for å se hvordan markeringen ble gjort på nært hold, i form av egne observasjoner. Vi fant at de ulike arrangementene på henholdsvis 7. og 10. juni representerte ulike former for offentlige hendelser. Avslutningsvis i oppgaven har vi sett på hvorvidt Hundreårsmarkeringen kunne plasseres innenfor en jubileumskultur. Ved hjelp av eksempler fra analysen fant vi at den kunne det.