Abstract
I denne oppgaven undersøker jeg hvordan det kulturelle felts egne aktører, og aktører i media, forholder seg til forståelser av kunst og kultur. Min problemstilling er som følger: Hva kan sies å kjennetegne dominerende forståelser av kunst og kultur, slik disse kommer til uttrykk i NRK Fjernsynet? At fokuset er på fjernsynet, skyldes mediets sentrale posisjon i den norske medieoffentlighet, og fokuset på NRK skyldes kanalens seeroppslutning. NRK utgjør en viktig kilde til analyser av strømninger i samfunnet, grunnet institusjonens posisjon i offentligheten, og dens mandat om å representere mangfold og uavhengighet fra kommersielle krefter. Et slikt mandat gjør det videre viktig å analysere NRKs faktiske presentasjoner av kultur, for å undersøke om dette stemmer overens med det intensjonen tilsier. Jeg har valgt å gjøre en kvalitativ analyse av NRKs kulturelle talkshow Store Studio. Dette er et program hvor gjester fra kulturlivet kommer for å snakke om kunst og kultur. Jeg gjør en analyse av programmets generelle uttrykk, basert på sendingene fra vårsesongen 2005, og foretar en nærmere analyse av fire av sendingene fra denne sesongen. Ved å analysere dette har jeg fått innblikk i hvordan kultursektorens aktører forholder seg til, forstår og snakker om kunst og kultur, og hvordan NRK og Store Studio fungerer som kontekst for offentlige samtaler om kunst og kultur.
Norman Faircloughs diskursanalytiske perspektiv er brukt som metodisk verktøy i analysen. Siden jeg i tillegg til å analysere diskurser om kunst og kultur, er interessert i NRK Fjernsynet og Store Studio som offentlighetskontekst, bruker jeg i oppgaven offentlighetsteorier som omhandler kultur i moderniteten. Jeg har valgt å fokusere på tre teorier som gir ulike perspektiver på dette: Theodor W. Adorno og Max Horkheimers teori om kulturindustrien, Jürgen Habermas’ teori om kommunikativ rasjonalitet og den borgerlige offentlighet, og John Fiskes teori om populærkultur. I tillegg bruker jeg Pierre Bourdieus teori om sosiale felter, i forbindelse med analyse av aktørers selvpresentasjon i Store Studios offentlighetskontekst. Funnene fra den empiriske analysen undergår en teoretisk diskusjon, hvor de blir satt inn i en større kontekst ved hjelp av offentlighetsteoriene, samtidig som teoriene blir vurdert i lys av empirien. Den teoretiske diskusjonen konkluderer med at ingen av de perspektivene jeg har presentert er fullt ut kompatible med den empiriske virkelighet mitt datamateriale utgjør: Kulturen, media og offentligheten er mye mer kompleks og mangefasettert enn det teoriene utsier.
Et funn fra den empiriske analysen er at den offentlighetskontekst jeg har analysert fremtrer som kompleks og dominert av bestemte koder. Grunnet kunnskapsmessige forutsetninger blir konteksten slik sett ekskluderende. Et annet funn er at skillet mellom kunst og kapital oppleves som lite relevant av aktørene, ved at de relativt uproblematisk i sin diskursive praksis trekker på diskurser tilhørende kunstens og økonomiens diskursorden. Videre er aktørenes tilnærming til både høy- og populærkulturen preget av en uformell og ironisk tone. Mye av innholdet i samtalene omhandler høykulturen, men samtalenes form kan sies å ha sitt opphav i populærkulturen. Dette er med på å underbygge at skillet mellom kunst og kapital, og skillet mellom høy- og populærkultur, ikke oppleves som sentralt blant aktørene. På dette grunnlag har jeg betegnet kunstens diskursorden til å ha en post-antagonistisk form, hvor diskurser som relaterer seg til kunsten ikke lenger oppleves å stå i et antagonistisk forhold til diskurser som relaterer seg til økonomien. Kunstens diskursorden har med andre ord delvis fusjonert med økonomiens diskursorden.