Abstract
Jeg har vært prosjektassistent på Forskningsstiftelsen FAFO. Det internasjonale prosjektet heter Workfare in Europe , og seks land har deltatt. Den norske delen av prosjektet heter Abeidslinjen i sosialhjelpa. Min hovedoppgave har jeg skrevet mens jeg har vært tilknyttet FAFO, og temaet for oppgaven er tilknyttet prosjektet.
Mitt utgangspunkt er en interesse for klienters opplevelser, erfaringer, meninger og følelser rundt det å delta i arbeid for sosialhjelp. Jeg vil derfor gjennomføre en undersøkelse der klientenes egne opplevelser rundt deltakelsen står sentralt. Jeg vil se på de praktiske sidene ved deltakelsen, som type trening og arbeidsoppgaver. Jeg går også inn på de mer følelsesmessige og tankemessige aspektene. Hvordan opplever klientene å være i denne situasjonen, hva tror de om videre arbeidsmuligheter, og hvordan opplever de arbeidsplikten? Under analysen vil jeg dele klientene inn i grupper, etter deres fordeling av ressurser og problemer. Dette gjør jeg ut fra en antakelse om at opplevelsene og refleksjonene rundt deltakelsen i arbeid for sosialhjelp varierer etter klientenes ressurser og problemer.
Jeg har følgende hovedproblemstillinger:
1. Hvem er tilfredse med å delta i arbeid for sosialhjelp, hvem opplever at hjelpen hjelper og hvem gjør det ikke?
Jeg vil se på klientenes opplevelser og erfaringer i forhold til dette ved å studere:
Hvordan klientene trives i tiltaket
Om de opplever tiltaket som nyttig
Hva klientene får ut av tiltaket. Både positive og negative konsekvenser
2. Hvordan hjelper arbeid for sosialhjelp? Hvilke sider ved arbeid for sosialhjelp har hvilke konsekvenser for hvem?
Under disse spørsmålene vil jeg studere:
Hva slags forhold klientene har til at det er pliktig å delta i tiltaket, at det settes som vilkår for at de skal få sosialstønad
Hva klientene synes om arbeidsoppgavene
Hva klientene mener om balansen mellom rettigheter og plikter
Om det er et samspill mellom klientenes ressurser og problemer på den ene siden, og opplevelsen av tiltak som hjelp eller straff på den andre
I teorikapitlet har jeg valgt ut relevant teori, og ut i fra denne opprettet tre teorimodeller. Jeg tatt utgangspunkt noen dimensjoner for å lage disse modellene:
Målgrupper: de ulike modellene har forskjellig teori om hvilke grupper som bør prioriteres med hensyn til å delta i tiltak.
Aktørforutsetninger: Bak de ulike synene på hvilke målgrupper det bør satses på, mener jeg at det ligger visse antakelser om klientenes holdninger, problemer og ressurser eller mangel på ressurser
Tiltakene: modellene innebærer ulikt syn på hvordan tiltakene bør legges opp, og om deltakelsen skal være pliktig eller frivillig
Bytteforholdet mellom plikten til å delta og hva deltakelsen gir klientene
Forventinger om resultat: de ulike modellene har forskjellige forventninger om hva deltakelse i tiltak skal resultere i for klientene.
Jeg har kalt de tre teorimodellene for normmodellen, ressursmodellen og mestringsmodellen.
Jeg har også med et kapittel om norsk teori og empiri på feltet. Jeg ser på disse studiene i forhold til de tre teorimodellene.
Jeg har foretatt dybdeintervjuer med 17 sosialklienter som alle deltar i arbeid for sosialhjelp. De har fått satt som vilkår at de må jobbe for sosialstønaden, i sitt vedtak fra sosialkontoret.
Jeg har delt respondentene inn i grupper, basert på deres relative fordeling av ressurser og problemer. Dette resulterte i tre typer grupper som jeg har kalt de ressurssterke, de mellomste og de ressurssvake. Jeg har gjort dette fordi jeg har vært interessert i å se hvordan responsen varierer etter klientenes relative fordeling av ressurser og problemer. To av hovedspørsmålene i analysekapitlene er hvem tiltakene eventuelt hjelper for, og hvordan tiltaket i så tilfelle hjelper.
Hovedfunnene kan kort oppsummeres slik:
Det er de ressurssterke som trives minst og opplever minst nytte av tiltaket. De har ingen tro på at deltakelsen vil gi positive konsekvenser. Det er ikke denne type tiltak de trenger. De ressurssvake trives best og har mest nytte av tiltaket. De tror at deltakelsen kan gi positive konsekvenser. For denne gruppa er tiltaket viktig for å få en rutine i dagliglivet, og for å få en følelse av sosial tilhørighet. Den mellomste gruppa ligger mellom disse ytterlighetene i respons.
De ressurssterke mener at de ikke har problemer med mestring eller manglende arbeidsmoral. De er selektive med hensyn til hva slags jobb de ønsker. De vil ha en interessant jobb, og de mener at tiltakene ikke hadde et slikt innhold at det kunne hjelpe dem til å få den jobben de ville ha. De etterlyser mer individrettede og kompetansegivende tiltak. Den mellomste gruppa er misfornøyd med betalingen, men også med innholdet i tiltakene. De vil ha muligheten til å få fagbrev, eller annen type formell kompetanse. De ressurssvake reagerte ikke så mye på innholdet i tiltakene, og de ville gjerne delta.
Den ressurssterke gruppa er negative til arbeidsplikten. De blir provoserte av å være pliktig til å gjøre noe de synes er meningsløst. Den mellomste gruppa er mindre negative til arbeidsplikten, men de er opptatt av at plikten bør knyttes til bedre tilbud enn det som var tilfelle i de tiltakene de deltok i.