Abstract
Sammendrag
Gjennom Fengselsloven av 1958 ble det åpnet for å gi permisjoner til innsatte i norske fengsler. Siden den gang har permisjonsordningene utviklet seg til å bli en svært viktig del av straffegjennomføringen her i landet. Denne oppgaven undersøker idègrunnlaget bak permisjonsordningene og hvordan det har utviklet seg. I tillegg behandles forskjellene mellom det formelle idègrunnlaget og den praktiske gjennomføringen. Oppgaven vil også belyse eventuelle endringer som har inntruffet etter at den nye straffegjennomføringsloven trådte i kraft i mars 2002.
Sosiologisk teori, analyser av offentlige dokumenter, og kvalitative samtaler med tilsatte i Kriminalomsorgen har dannet denne oppgavens metodiske grunnlag, De offentlige dokumentene har vært sentrale for å fastslå permisjonsordningenes idègrunnlag og utvikling. Samtaler med tilsatte i Kriminalomsorgen har videre bidratt til å belyse den praktiske gjennomføringen av permisjonene. Til slutt har sosiologisk teori både satt permisjonsordningene inn i en større straffeteoretisk sammenheng og den har også skaffet et verktøy for å analysere den fremskaffede empirien.
Rett etter innføringen av permisjonsordningene ble det innvilget i overkant av 1000 permisjoner årlig. På 2000-tallet har det blitt innvilget over 20 000 slike i året. Økningen er formidabel og indikerer at permisjonsordningene har fått en annen posisjon i straffegjennomføringen. Permisjoner har forandret seg fra å innvilges i spesielle øyemed for en mer hensiktsmessig praksis, til å bli en sentral faktor for den innsattes habilitering i en progresjonsorientert straffegjennomføring. Ordningene er i den nye straffegjennomføringsloven kategorisert som en ”begunstigelse”. Det henspiller på at permisjoner er noe de innsatte må gjøre seg fortjent til. Loven legger også opp til at permisjonsnekt kan brukes som sanksjonsmiddel i forhold til uønsket oppførsel. Hvordan ordningene blir utført i praksis har derfor vel så stor betydning for de innsatte som det lovverket som ligger til grunn.
Mine kvalitative undersøkelser antyder at det finnes stor variasjon i Kriminalomsorgens praksis. Det er betydelige ulikheter fra fengsel til fengsel og fra avdeling til avdeling. Imidlertid betyr ikke dette at Kriminalomsorgens bruk av permisjoner er inkonsekvent. De forskjellige fengslene og de forskjellige avdelingene har ansvar for ulike sammensettinger av innsatte og det kan forklare variasjonen i praksis.
Både de formelle og de praktiske sidene ved permisjonsordningene har tilsiktede og utilsiktede konsekvenser for de innsatte. Jeg har derfor brukt Mertons manifeste og latente funksjoner som inspirasjon til kategorier for å analysere de ulike konsekvensene i et institusjonssosiologisk perspektiv. Meningen er å belyse permisjonsordningenes påvirkning på den institusjonaliseringen de innsatte utsettes for i fengslene. Jeg mener at mine analyser viser at det er belegg for at både de tilsiktede og de utilsiktede konsekvensene av permisjonsordningene påvirker graden av institusjonalisering.