Abstract
Denne avhandlingen tar for seg det spenningsfylte forholdet mellom den enkeltes forståelse av sin livshistorie og en gruppe eller et samfunns felles historie. Dette undersøkes ut fra begrepet om det narrative selv . På den ene siden opprettholdes selvet over tid ved at individet klarer å skape en sammenhengende fortelling om sitt liv. På den annen side er selvet avhengig av at denne fortellingen blir bekreftet av andre innenfor et fellesskap. Konkret skal det handle om iranere i Oslo-området og deres kamp for å skape og opprettholde en selvidentitet i eksil. Materialet som analyseres består i første rekke av livshistorieintervjuer med eksiliranere, men kompletteres på viktige punkter delvis med feltobservasjoner og delvis med analyser av medie-tekster.
Det sosiologiske emnet for undersøkelsen er hvordan kampen om den rette representasjonen av en gruppes fortid er nært knyttet til uenigheter mellom ulike posisjoner i en nåtidig strid om å kunne bestemme gruppens fremtidige mål. Den filosofisk-antropologiske grunntesen er altså at hva slags forventningshorisont man har virker tilbake på handlinger i nåtiden og bestemmer hvilke hendelser i ens erfaringsrom som kommer tilsyne som betydningsfulle for den senere utvikling. Den tilgrunnliggende historieforståelsen uttrykker dermed en form for presentisme som er opptatt av fortidens bruksverdi i en nåtidig kamp om fremtiden.
Den empiriske analysen tar utgangspunkt i uenigheten i det iranske miljøet om hvorvidt eksiliranere fremdeles utsettes for overvåkning og forfølgelse fra hjemlandets myndigheter. Noen hevder dette sterkt og overbevisende mens andre avfeier det som paranoia eller rettferdiggjørelse for fortsatt eksil i Norge. Denne konflikten mellom to gjensidig utelukkende virkelighetsoppfatninger kommer tydelig frem i spørsmålet om hjemreise. Etter at mange eksiliranere fra midten av 1990-tallet fikk muligheten til å besøke hjemlandet har det oppstått et skille mellom de som mener det er legitimt å reise og de som mener dette er et forræderi og en potensiell fare for andre eksiliraneres sikkerhet. De siste hevder at de som reiser ofte blir vervet som spioner for hjemlandets myndigheter. Jeg har undersøkt om det er en sammenheng mellom hvordan eksiliranere idag forholder seg til sin egen politiske fortid i Iran, og hvilken posisjon de inntar i forhold til spørsmål om hjemreise og fortsatt forfølgelse.
De fleste informantene tilhørte iransk venstreside under eller etter revolusjonen i 1979, og måtte senere reise i eksil som en følge av at de tapte den post-revolusjonære maktkampen mot Khomeinis islamske fløy. Informantene deler seg grovt sett i to kategorier: De som fremdeles føler at det politiske prosjektet fra revolusjonstiden gir livet retning og mening, og de som har lagt den politiske kampen bak seg og omtolket denne perioden av livet i termer av ungdomsopprør. Disse ulike måtene å forholde seg til egen fortid på springer ut av to forskjellige forventningshorisonter: På den ene siden en forventningshorisont hvor flukten fra Iran og tilværelsen i Norge betraktes som en midlertidig retrett i påvente av å kunne gjenoppta den politiske kampen. På den andre siden en selvforståelse hvor flukten og livet i Norge betraktes som et endelig brudd, og hvor forventningene til fremtiden er knyttet til denne nye starten. Disse ulike måtene å betrakte egen fortid på ut fra dagens forventningshorisont viser seg å ha betydning for etiske valg i en nåtidig handlingssituasjon, noe som særlig blir tydelig i forhold til spørsmålet om hjemreise: Hvis man ser på livet idag som fortsatt tilhørende historien om kampen mot regimet i Iran, vil en handling som å reise på ferie til Iran fremstå som moralsk forkastelig. Hvis man derimot ser på motstandskampen som en tilbakelagt fase tilhørende ungdommen vil det å reise på besøk til hjemlandet fremstå som del av en forsoningsprosess.
Disse to ulike synene på egen politisk fortid, på hjemreise og på hvorvidt man fortsatt utsettes for forfølgelse, danner to ulike posisjoner i det iranske eksilmiljøet. Gjennom intervjuene kom det frem at styrkeforholdet mellom virkelighetsoppfatningene knyttet til disse to ulike posisjonene har endret seg gjennom 1990-tallet. Til å begynne med var det de fortsatt politisk aktive som hadde hegemoni på å definere virkelighetsbildet, men dette har endret seg drastisk de seneste årene. Nå er det virkelighetsoppfatningen til de som har brutt med den politiske fortiden og inntar en mer forsonende holdning til hjemlandet som står sterkest. Jeg viser hvordan denne endringen i styrkeforholdet mellom de ulike virkelighetsoppfatningene kan knyttes til endringer i Iran og endringer i synet på Iran i norsk offentlighet. Tanken er at den narrative validiteten i den enkeltes livshistorie vil være sterkere så lenge individets fortelling sammenfaller med og bekreftes av de dominerende sannhetene i det samfunnet vedkommende lever. Og vise versa, hvis fortellingen ikke sammenfaller eller sogar direkte motstrides av de offisielle sannheter, vil den narrative validiteten være svak, og individet vil følgelig erfare usikkerhet i forhold til eget biografisk perspektiv. De fortsatt politisk aktive opplever idag at den narrative validiteten i deres fortellinger svekkes. For det første stilles det spørsmål ved om mange av dem overhodet har en politisk fortid, for det andre beskyldes de for å overdrive den fortsatte betydningen av disse hendelsene i fortiden for den nåværende situasjonen.
Avhandlingens hovedinnsikt er altså at det å skape en narrativ sammenheng av hendelser i eget liv i form av en livshistorie, ikke bare handler om å gi mening og sammenheng til eget selv, men like mye avspeiler en pågående strid innenfor en gruppe eller et miljø om hva som er rett og galt og hvilke felles mål det eventuelt bør kjempes for. Det punktet i avhandlingen som tydeligst peker utover de konkrete undersøkelsene er begrepet om narrativ validitet. Dette begrepet viser til at det har avgjørende betydning for den enkeltes evne til å oppretholde en bestemt narrasjon av sin egen historie, at vedkommendes fortelling overenstemmer med og bekreftes av de dominerende sannheter innenfor den gruppen eller det samfunnet han eller hun lever i.