Abstract
Mitt hovedanliggende med denne oppgaven er å bringe frem økt forståelse og innsikt i hvordan sosial samhandling, ulike handlingskontekster og referanserammer skapes og manifesterer seg i den rehabiliteringsorienterte fengselsavdelingen Stifinner’n i Oslo fengsel, som intenderer å hjelpe sine innsatte med rus- og kriminalitetsproblemer.
Med basis i Lysgaards arbeiderkollektiv¬teori og Goffmans begrepsapparat beskriver denne oppgaven hvordan innsatte i perioder og situasjoner forsøker å unnslå seg de krav som stilles fra fengselsavdelingens representanter.
Unnvikelse fra personalets fremholdte krav søkes å holdes skjult ettersom de innsatte, i likhet med arbeiderne i Arbeiderkollektivet, befinner seg i de underordnedes karakteristiske problemsituasjon (Lysgaard 1985). Det vil si at de underordnede føler ”ansettelsen” som nødvendig, samtidig som de krav ”bedriften” stiller, til tider kan oppleves som ubønnhørlige. Stifinner’n har et begrenset antall soningsplasser (ca. 20), og søkermassen er stor, så riften om soningsplass på Stifinner’n er høy. Innsatte som får innvilget sine søknader, er seg bevisst hvilket privilegium det er å sone på Stifinner’n.
Målet med ”produksjonen” på Stifinner’n er å skape rehabiliterende stifinnere, som vil stå godt rustet til å videreføre sin rehabiliteringsprosess i overføring til soning i institusjon (§ 12-soning) i Tyrili¬stiftelsen eller i en annen samarbeidende behandlingsinstitusjon. Innsatte på Stifinner’n vil kort tid etter ankomst bli forelagt ”produksjonsmidlene”. Dette er ikke fysiske arbeidsredskaper og maskiner, men ulike former for kognitive programmer og ritualaktige møter som er ment at innsatte skal ”produsere” i. De innsatte er ”varer” i seg selv, ettersom ”produksjonsmidlene” er ment fra personalets side å skape positive endringer (”produksjon”) i den enkelte innsatte.
Det vil kunne være vanskelig for personalet å vurdere den reelle ”produksjonen”. De innsatte vil ofte ha bedre oversikt over i hvilken grad de reelt etterlever stifinnersystemets krav om atferd og kognisjonsmessig endringer. Oppgaven tar blant annet for seg hvordan personalet i perioder stiller seg tvilende til om ”produksjonen” er like stor som den hevdes å være av de innsatte. I slike perioder vil personalet ofte jobbe iherdig med å finne frem til det de mener må være tilstede i arbeidsstokk med liten produksjon; ”produksjonshemmende” aktører. Oppgaven belyser til slutt potensielle årsaksfaktorer til visse innsattes reelle tilslutningsendringer til stifinnersystemet.