Abstract
Sammendrag
Den foreliggende studien har flere formål: Høgskolen i Østfold (HiØ) deltok våren 2003 i et voksenopplæringsprosjekt for kartleggingsmetodikken ADDIS med deltakere fra klientrettede stillinger, hovedsakelig i kommunal sosialtjeneste. Undertegnede deltok som ansatt ved HiØ i innsamling av data til prosjektevalueringen, noe som samtidig utgjorde et forprosjekt til hovedoppgaven. Til tross for ulike formål, er det empiriske perspektivet fra evalueringen videreført i hovedoppgaven, idet fokus legges på opplæringens og selve metodikkens betydning for det praktiske rehabiliteringsarbeidet.
Opplæringsprosjektet betraktet implementering av strukturert kartleggingsmetodikk primært som kompetanseheving, mens oppgaven også diskuterer slik kompetanseheving som kvalitetshevingsstrategi og som personalpolitisk virkemiddel. Oppgavens spørsmål sentrerer om berørte aktørers erfaringer med metodikken, i form av tilfredshet, brukermedvirkning, bruksmønster og anvendelse av kartleggingsdata, samt spredning og vedlikehold av kompetansen. Kartleggingsprosedyrenes plass i det helhetlige tiltaksarbeidet relateres til begreper som matching og evaluering. Erfaringene sees i lys av at rusfeltet nylig har gjennomgått en omfattende organisatorisk reformprosess og sammenliknes med implementering av liknende metodikk i Sverige. Reformens visjon om kvalitetsheving på tjenestene gjennomgås, her formulert i tre dimensjoner:
· Bedret individuell tilrettelegging av tiltak og tjenester
· Økt satsing på evidensbasert praksis
· Styrket brukermedvirkning i kartlegging og valg av behandlingstiltak
De lokale erfaringene vurderes på individ- og virksomhetsnivå, i lys av både lokale målsetninger og reformens politiske visjoner. Metodikkens hensiktsmessighet som virkemiddel for å realisere målsetningene, analyseres både rent prinsipielt, og med bakgrunn i det foreliggende empiriske materialet.
Studiens design er basert på sammenholdelse av ulike berørte aktørers erfaringer. Ansattundersøkelsene legger fokus på endringer i det sosiale arbeidets praksis etter innføring av den nye metodikken. Klientundersøkelsen har spørsmål om opplevelse av respekt og delaktighet, bevisstgjøring om egen situasjon og om oppfatninger omkring problemvurderinger og tiltaksanbefalinger fra saksbehandler. Oppgavens empiriske materiale baserer seg hovedsakelig på tre informasjonskilder: 1) Intervjuer med et utvalg ansatte som deltok i opplæringsprosjektet, gjennomført idet dette ble avsluttet. 2) Oppfølgingsundersøkelse via spørreskjema til deltakerne 1,5 år etter avsluttet opplæring, samt 3) Et todelt spørreskjema til klienter, besvart etter henholdsvis kartleggingsintervju og oppfølgingssamtale. I tillegg er det gjennomført intervjuer med to fagutviklingsledere og to operative mellomledere, for å belyse lokale rammebetingelser som forankring og langsiktig strategi.
Analytisk kombineres flere innfallsvinkler: Diskusjonen av erfaringer fra implementeringen baserer seg på inntak fra ulike sosiologiske modeller, og på dokumenterte erfaringer fra Sverige. Klientsvarene sees i lys av Pasientrettighetsloven. Diffusjonsprosessen analyseres med modeller hentet fra bl.a. Granovetter og Coleman, mens Schellings modell for kritisk masse kan belyse manglende spredning. Mertons begrepsapparat benyttes for å undersøke eventuelle latente funksjoner, likeledes med Boudons begrep perverse effekter. Webers rasjonalitetstypologier anvendes til å klargjøre det store paradigmeskiftet i helsesektoren. Evalueringsforskning og implementeringsteori danner bakgrunn for å vurdere reformprosessens vellykkethet.
Oppgaven antyder følgende svar: Kompetansehevingens personalpolitiske mål synes nådd i virksomheter med rimelig stabil personalsituasjon. Dimensjonen knyttet til kvalitetssikring synes imidlertid langt mer komplisert å virkeliggjøre, i alle typer virksomheter: På individnivå viser erfaringene at mer presis og systematisk informasjonsinnhenting omkring rusproblematikken samtidig kan ha positive funksjoner for klientens motivasjonsprosess, for ivaretakelse av pasientrettigheter og for den ansattes profesjonelle trygghet og trivsel. Metodikken ser ut til å gi en påfallende grad av samsvar mellom klientens og den ansattes vurdering av problematikk og hjelpebehov. Materialet tyder på at metodikkens potensielle strategiske funksjon er utnyttet i begrenset grad, for eksempel bruk av aggregerte data til prioritering av ressursbruk og videreutvikling av tjenestetilbudet til målgruppa. Etterundersøkelsen tyder på at det finnes rom for en mer systematisk anvendelse i form av matching til behandlingstype og til utarbeidelse av individuelle handlingsplaner, selv om kartleggingsdata i flere virksomheter anvendes som beslutningsgrunnlag ved innsøkning til legemiddelassistert rehabilitering. Et vellykket utfall forutsetter dessuten et minimum av vedlikehold og spredning av kompetansen, noe som ser ut til å kreve strategiske grep når så få personer innehar metodikken. Like viktig er en viss langsiktig ledelsesmessig tilrettelegging av arbeidsprosesser. Studiens empiriske materiale kan tyde på at flere av virksomhetene har underfokusert disse aspektene, slik at kompetansen mange steder forvitrer og bruk av metodikken dør ut.