Abstract
Formålet med denne oppgaven har vært å gi en forståelse for hvordan en nisje innenfor kulturlivet kan skapes ved å fokusere på et publikum og en kulturarena. Temaet er avgrenset til et relativt nytt kulturtilbud i Oslo – det som i februar 1998 åpnet som jazzklubben Blå. Oppgaven tar for seg hvem som er publikum på Blå, og hvorfor nettopp disse går hit.
Studiens empiriske grunnlag består av feltarbeid som inkluderer observasjoner og uformelle samtaler, ni intervjuer og en spørreskjemaundersøkelse blant publikum på Blå.
Svarene fra spørreskjemaundersøkelsen har gitt meg et utgangspunkt for å vurdere hvilken variasjon det er med hensyn til alder, utdanning, bosted og kulturelle preferanser blant publikum på Blå. Tallmaterialet støtter opp under de inntrykk jeg har fått etter å ha vært tilstede på atskillige arrangementer. Det som kjennetegner hovedtyngden av publikum på Blå er at de er unge voksne i alderen 20–39 år, de er bosatt i en av bydelene rundt Blå, de har høy utdanning og er aktive kulturbrukere. Det er en ung voksen og urban kulturelite som er publikum på Blå.
Jeg har sett nærmere på de strukturelle forhold som omgir Blå og publikum – det omkringliggende samfunn. Her har jeg trukket frem endringer i næringsstrukturen, demografi og kulturelle preferanser, for å forklare hvorfor det er etterspørsel etter et kulturtilbud som Blå.
Blå ligger i et fabrikklokale ved Akerselva, et tidligere folketomt og relativt ukjent industriområde som befinner seg mellom boligområdene Grünerløkka, Fredensborg og Hausmannskvartalet. Denne plasseringen har jeg valgt å se på som vellykket i en tid hvor de industrielle bygninger og området langs Akerselva har fått en ny sosial mening.
Et generelt oppsving i de fritidsrelaterte næringer kan forklare at potensielle grunnleggere har valgt å satse på et kulturtilbud som Blå. Det er den unge voksne generasjonens kulturelle preferanser for tjenester fra fritidsnæringen som forstås som den urbane livsstilen. Denne generasjonens urbane livsstil kan forklare hvorfor det nettopp er de unge voksne som utgjør hovedtyngden av publikum på Blå. Videre kan den urbane livsstilen ha skapt en etterspørsel etter et kulturtilbud som Blå. En scene som presenterer et kulturelt tilbud på toppen av det å ta seg et glass kan ha vært et kjærkomment tilskudd, i en tid hvor det har vært en kraftig økning av kafeer, vinbarer og restauranter.
Mine statistiske analyser av aldersfordelingen i bydelene rundt Blå viser at andelen 20–39-åringer ligger langt over gjennomsnittet for Oslo by. Gjennomsnittet for andelen unge voksne i Oslo utgjør 36 %, men i bydelene rundt Blå utgjør denne gruppen rundt 50 %. De demografiske dataene kan forklare den store oppslutningen til mange av arrangementene på Blå.
I oppgaven trekker jeg også frem det jeg har funnet som er av betydning for at publikum går på Blå. Publikum går på Blå fordi denne konsertscenen er sjangeroverskridende i sitt tilbud. Videre har jeg funnet at publikum går på Blå fordi de har tillit til at konsertscenen er del av et musikalsk ekspertsystem. Her har jeg benyttet Anthony Giddens definisjon av tillit (fotnote 1).
Det er mange som anser Blå for å ha jevnt over høy kvalitet på sine arrangementer, og dette er av avgjørende betydning for at de jeg har snakket med faktisk går på Blå. Jeg har også funnet at publikum går på Blå fordi de har en tro på at denne konsertscenen er en ledende scene for det som er ny og ukjent musikk. Jeg benytter her Pierre Bourdieus artikkel ”Produktionen av tro” (fotnote 2) for å belyse hvordan denne troen har blitt til. Publikums tro på Blå er bygget opp over tid, og er et resultat av at ulike egenskaper ved konsertscenen er forstått og fortolket til å representere et ikke-kommersielt musikkliv. De egenskapene jeg har tatt for meg er: Grunnleggerne, utøverne, musikken, beliggenheten, interiøret og publikum.
I oppgaven redegjør jeg også for dagens kulturforskning som rapporterer om at det eksisterer et ungt voksent publikum shopper kultur. Hypotesen om de ”altetende kulturkonsumentene” kan gi et inntrykk av at det ikke lenger er mulig å kunne snakke om stabile relasjoner mellom et publikum og en bestemt kulturleverandør. Mitt materiale viser derimot at publikum har en viss grad av stabil relasjon til Blå. Publikum på Blå fremviser egenskaper som gir meg en anledning til å konkludere med at de ikke fremtrer som utro, ustabile og selekterende kulturkonsumenter.
Fotnote 1 Giddens 1997
Fotnote 2 Bourdieu 1994