Veien til soningskompetanse : Unge menn og tilpasning i et høysikkerhetsfengsel

Abstract

Bakgrunn: Denne oppgaven belyser unge menns erfaringer med å sone i et stort norsk fengsel. Tidligere studier viser at yngre innsatte ofte blir sett ned på av mer erfarne innsatte: De unge mangler erfaringer, forstår ikke kodene, og dette gjør at de ofte får en posisjon lavt på rangstigen. Den unge innsatte blir med andre ord forstått som en mindre kompetent soner.

Problemstillingene er knyttet til hvordan de unge innsatte tilpasser seg soning i fengselet, og hvordan de forsøker å markere seg som kompetente sonere.

Metode: For å belyse denne problemstillingen har jeg intervjuet 10 mannlige innsatte i alderen 18-22 år, for videre å undersøke deres forståelse og tilnærming til soning i et stort norsk fengsel.

I første analysekapittel gjennomgår jeg informantenes erfaringer fra da de først kom inn i fengsel, til de etter hvert lærte seg å passe inn. Én informant opplevde tidlig i soningen problemer med å tilpasse seg interne normer mellom innsatte, men kom etter hvert i kontakt med en eldre innsatt som fungerte som en "mentor". Flere andre informanter fortalte om lignende situasjoner. Eldre innsatte ble både oppfattet som en kilde til trygghet og som "mentorer". Kapitlet viser hvordan de unge innsatte gjennom en læringsprosess beveger seg fra å være "intetanende" førstegangssonere til mer selvstendige aktører på veien mot å mestre rollen som en kompetent soner. Denne veien innebærer blant annet å få kunnskap om hvordan man skal opptre, og om grensedragninger til andre aktører i fengselssystemet.

Andre analysekapittel viser hvordan en sentral del av markeringen av egen kompetanse består i å sette symbolske grenser overfor andre aktører i fengselet. Kapitlet viser hvordan de forhandler frem sin rolle som kompetent innsatt ved å (a) bemerke skiller mellom innsatte og betjenter, (b) skillet mellom norsketniske og "utlendinger" og c) hvordan ulike dommer og siktelser gir ulik status. Grensene som etableres innebærer at de unge innsatte gradvis finner sin plass i fengselet. Det vil si at en markerer tilhørighet til noen av de innsatte, men også skaper avstand til andre grupper. I tillegg fungerer grensene for å skjule, og dempe betydningen av lav alder.

I tredje analysekapittel utvikler jeg begrepet "fengselsspillet". Med begrepet beskriver jeg de unge innsattes egne forståelser av normer og verdier blant innsatte som regler for akseptert atferd der. Dersom en innsatt bryter reglene, vil han risikere å bli brukt som en "brikke" de andre innsatte kan bruke for å vise sin kompetanse som "spillere", og slik markere avstand til regelbrudd. Ved hjelp av spillmetaforen viser jeg hvilke verdier som står sentralt. Det er maskuline verdier som tilsier at man ikke bør fremstå som svak. Tett knyttet til dette er ideen om autonomi. Her videreutvikler jeg også tanker om hvordan en kan markere tilhørighet og avstand. Begrepet "tyster" innebærer å informere myndighetspersoner om straffbare forhold som kan lede til oppklaring av andres kriminelle handlinger, noe som er et alvorlig regelbrudd i "fengselsspillet". Tysting foregår ofte, men regelen tillater den unge innsatte til å markere symbolsk avstand til tysteren. På den måten kan en bevise sin lojalitet overfor gruppen. Gjennom å beherske "fengselsspillet" fremtrer den unge som en kompetent soner.

Konklusjon: I fengselet lærer de unge innsatte tidlig en rekke atferdsnormer som gjelder der. Dette fører til at de utvikler forståelse for hvordan de skal bli kompetente sonere, en kompetanse som ikke har noen verdi utenfor fengselet.