Sammendrag
I oppgaven er jeg på jakt etter hverdagslivets mening blant et segment arbeiderklassefamilier, der begge foreldrene jobber heltid mens barna er små. Utgangspunktet for studien er narrative dybdeintervjuer med fem par, der partene i parene er intervjuet hver for seg. Partene i parene har ikke utdanning utover videregående skolegang og de jobber i faglærte eller ufaglærte yrker. Det er parenes utdanningsnivå og type yrke som ligger til grunn for min klassemessige posisjonering av dem. Parene har også minst ett felles barn som er 4 år eller yngre. Det faktum at både mannen og kvinnen arbeider heltid samtidig med at de har barn i småbarnsfasen, gjør at de skiller seg fra majoriteten av par med samme bakgrunn. Bare i et av fem par av foreldre med videregående skole som høyeste fullførte utdanningsnivå jobber begge foreldrene full arbeidsuke når de har barn under 6 år (Kitterød 2005). Det jeg har vært ute etter å undersøke i oppgaven er hva som for disse parene fremstår som meningsfullt i det daglige livet hjemme og på jobb. Hva er de opptatte av å få til hjemme? Hva betyr jobbene deres for dem? Hva er de opptatte av i de nære relasjonene til hverandre og til barna? Sagt med litt andre ord har jeg vært på jakt etter hva som for parene fremstår som gode familie- og hverdagsliv.
Ulike versjoner av hva som er det gode livet i familien, har dannet utgangspunkt for en kritikk av det norske likestillingsprosjektets "klasseblindhet" (Stefansen og Skilbrei 2009). Sosiologene Kari Stefansen og May-Len Skilbrei argumenterer for at det å erfare livet fra arbeiderklassen er noe annet enn å erfare det fra en mer privilegert middelklasseposisjon, og at de ulike erfaringsverdene har ulike implikasjoner for hvor godt norsk likestillingspolitikk passer overens med den enkeltes livsanskuelse. Implisitt i kritikken mener jeg å se at det ligger en forbindelseslinje mellom en kollektivt orientert arbeiderklasse og en verdsetting av kjønnstradisjonelle familieformer, og motsatt mellom en individualisert, eller selvskapingsorientert, middelklasse og optimale forutsetninger for likestilling ute og hjemme. Om man snur på det kan det se ut til å være et motsetningsforhold mellom en kollektiv familieorientering og likestilling i familien. Denne forbindelsen tydeliggjøres i tidligere forskning og teori på feltet. I tidligere forskning (Skilbrei 2003) tegnes et bilde av arbeiderklassekvinner som finner mening i kjønnstradisjonelle praksiser, og som konstruerer seg som ekte kvinner gjennom å ta vare på mann, barn og hjem. Likeledes beskrives kjønnstradisjonelle praksiser av Stefansen og Farstad (2010) som meningsfulle i arbeiderklassefamilier, fordi de synes å ha et bestemt syn på barnets omsorgsbehov, og helst vil ha det hjemme til det fyller 2 år. Aarseths (2008a) studie av kunnskapsbaserte middelklassepar tegner et ganske annet bilde av hva som er meningsfullt for parene hun har intervjuet. På grunn av en orientering, både blant de mannlige og de kvinnelige intervjuepersonene, mot å skape, eller utvikle, seg selv gjennom arbeidslivet og hjemmets gjøremål, fremstår en likedelt arbeidsdeling både som ønskelig om som en forutsetning. I teorier på familieforskningsfeltet knyttes selvskapingsorienteringen til noen samtidsspesifikke trekk ved det senmoderne samfunn, og beskrives som å ha endringspotensiale, blant annet i form av likestilte relasjoner (Giddens 1992). Selvskapingsorienteringen som fordrer et refleksivt selv, beskrives imidlertid også som bare å være en mulighet for folk fra middelklassen, fordi det krever noen bestemte klassede og kroppsliggjorte disposisjoner (Skeggs 2004a og b). Et tredje perspektiv, som danner oppgavens forståelsesramme, tillater imidlertid en form for endringsbærende refleksivitet, med utgangspunkt i ulike kroppsliggjorte meningsskjemaer og tilhørende kreative strategier i konkrete møter med nye samtidsbetingelser (McNay 1999).
I studien ser jeg avslutningsvis nærmere på hvordan implikasjonene fra debatten, tidligere forskning og teori, kan forstås i lys av det som fremstår som hverdagslivets mening blant parene jeg har intervjuet. Bryter norsk likestillingspolitikk med deres versjoner av gode liv? Og hva med det tilsynelatende motsetningsforholdet mellom en kollektiv familieorientering og manglende likestilling – hva kan mine funn si om den? Det jeg finner er at parene synes å være kollektiv orienterte, men at de like fullt praktiserer en likedeling av arbeidet både ute og hjemme. Likestillingspolitikken synes ikke å bryte med deres versjoner av gode liv, tvert i mot kan den se ut til å passe godt overens med det de erfarer som meningsfullt i hverdagslivet. Familieorienteringen synes dessuten å motivere en svært involvert farsfigur, og stilt ovenfor mangelen på en kvinnelig hjemskaper synes den også å motivere en likedeling av arbeidet hjemme.