Abstract
Denne studien tar utgangspunkt i det sterkt kjønnede barnefordelingsmønsteret etter samlivsbrudd, og handler om hvordan skilte mødre som ikke bor fast sammen med sine barn, utformer moderskapet. Studiens empiri baserer seg på kvalitative intervjuer med syv samværsmødre, der rettsapparatet ikke har vært innkoblet og personlige problemer av ulik art ikke har spilt inn i beslutningen om hvor barna skulle bo. Dette er en samværsordning som er lite utbredt, og samværsmødrene bryter med tradisjonelle, normative oppfatninger om hvordan et "godt moderskap" bør være.
Studiens tre forskningsspørsmål retter seg mot samværsmødrenes begrunnelser, deres morspraksiser, samt hvorvidt de har opplevd å få reaksjoner fra sine omgivelser, og hvordan de i så fall håndterer disse. For å forstå og fortolke empirien på en best mulig måte, benyttes et sammensatt analytisk rammeverk. Hovedperspektivene er tredelingen mor - far - barn, og under hvert perspektiv blir sentrale begreper presentert. Som analytiske verktøy tar jeg også i bruk begrepet morspraksis, som bygger på Morgans (1996) begrep om familiepraksiser, samt Finchs (2007) begrep fremvisning.
Det første analysekapitlet omhandler hvordan samværsmødrene begrunner beslutningen om at barna bor fast hos fedrene. Ut fra det empiriske materialet har jeg identifisert tre ulike hovedbegrunnelser. "Barnets beste-begrunnelsen"; er kjernen i begrunnelsesrepertoaret, og er tett koblet opp mot samfunnsdiskrusen om "barnets beste". Bosted og nettverk, samt konfliktunngåelse er sentrale momenter i denne begrunnelsen. I tillegg er "far-barn-begrunnelsen" og "livssituasjon-begrunnelsen" viktige for hvorfor barna har blitt boende hos fedrene. Samværsmødrenes eksmenn har i all hovedsak levd opp til idealet om "nærværende fedre" før foreldrene skilte lag, og deres tette relasjon til barna har vært en viktig forklaring både på hvorfor disse fedrene har kjempet for å ha barna boende hos seg, hvorfor noen mødre trekker inn rettferdighetsbetraktninger, samt selve forutsetningen for at mødrene har gått med på samværsordningen. Flere av fedrene hadde bedre ytre forutsetninger enn mødrene ved samlivsbruddet, grunnet mødrenes livssituasjon. Ytre omstendigheter som flytting, jobb og studier er eksempler på dette. Selv om informantene ikke har tapt en rettsak, befinner de seg ikke i en ønskesituasjon. De sentrale begrepene i dette analysekapitlet er "barnets beste" og "nærværende fedre".
Det andre analysekapitlet tar for seg samværsmødrenes morspraksiser. Et sentralt funn er at samværsmødrene er svært bevisste på hvordan de "gjør" moderskapet. Det jeg betegner som samværsmødrenes normaliseringsprosjekt og samværsmødrenes emosjonelle prosjekt, viser til det enorme og bevisste arbeidet som preger deres morspraksiser. Konsekvensen er at de fortsetter med å være svært nære, engasjerte og betydningsfulle i barnas liv, slik de var da familien bodde samlet. Deres morspraksiser stopper ikke ved det fysiske samværet, men strekker seg i stor grad utover dette, ved blant annet hyppig telefonkontakt og utvidet samvær. Samlet viser analysen hvordan intensive mothering (Hays 1996) kan ta form når mor og barn ikke bor sammen. Fremvisningsbegrepet (Finch 2007) og praksisbegrepet (Morgan 1996) er fruktbare analytiske verktøy i dette kapitlet.
Fordi samværsmødrenes moderskap er i konflikt med rådende oppfatninger om hvordan en "god mor" bør oppføre seg, er møtet med omgivelsene en sentral del av deres tilværelse. Spesielt benyttes her begrepene stigma (Goffman 1963) og fremvisning (Finch 2007) som analyseverktøy. Alle mødrene har opplevd å få reaksjoner for at barna bor hos fedrene, noen positive, men flest negative. Samværsmødrene tar ofte i bruk to strategier i møtet med andre mennesker: forklaringsstrategien og taushetsstrategien. For å unngå stigmatisering er det særdeles viktig for disse mødrene å ha en legitim forklaring på hvorfor barna bor hos fedrene. Ved å hente opp "barnets beste-begrunnelsen" og fremvise denne på en overbevisende måte, klarer de hovedsakelig å oppnå sosial aksept. Taushetsstrategien innebærer å kontrollere den informasjonen som blir gitt til omgivelsene, og dermed skjule sitt potensielle stigma. Dersom ingen av disse strategiene aktiveres står mødrene i fare for å bli stemplet som "dårlige mødre", hvilket ofte bunner i andres mangel på informasjon om hvorfor en slik samværsordning praktiseres.