Abstract
Denne oppgaven handler om fremstilling av fysisk funksjonshemning i ukebladene Se og Hør og Hjemmet. I oppgaven har jeg gjennomført en form for kritisk diskursanalyse av fremstillinger av fysisk funksjonshemning i Se og Hør og Hjemmet over åtte uker sommeren/høsten 2006. Analysen er basert på 66 fremstillinger fra Se og Hør og 16 fremstillinger fra Hjemmet.
Oppgavens tema er om det skapes avstand og forskjell mellom funksjonshemmede og ikkefunksjonshemmede mennesker i samfunnet og hvordan dette i tilfelle kommer til uttrykk i dag i den delen av norsk kultur som ukebladene utgjør. Som betegnelse for denne forskjellen eller avstanden har jeg brukt begrepet ”annenhet”. Bakgrunnen for å studere dette er at kulturelle forestillinger om funksjonshemning i seg selv kan bidra til å skape, opprettholde og endre oppfatninger uavhengig av politiske målsetninger og materielle endringer i samfunnet. Ut fra en slik sosiokulturell forståelse vil forestillinger kunne påvirke både likestilling og deltakelse for funksjonshemmede i samfunnet, for eksempel i forhold til integrering i arbeidslivet.
I oppgaven problematiserer jeg forståelsen og fremstillingen av funksjonshemning i Se og Hør og Hjemmet. Hovedspørsmålene jeg stiller er om funksjonshemning forstås og fremstilles som ”annenhet” i Se og Hør og Hjemmet og i tilfelle om ”annenheten” fremstilles på bestemte måter.
Oppgavens teoretiske forankring er feministisk teori om ”annenhet” basert på Simone de Beauvoirs bok ”Det annet kjønn” (de Beauvoir 1992a). Jeg har også sett på om språket spesielt i form av metaforer, bidrar til å skape ”annenhet”.
Oppgaven konkluderer med at funksjonshemning forstås og fremstilles som ”annenhet” i Se og Hør og Hjemmet. Analysen viser at fremstillingene er basert på en medisinsk forståelse der funksjonshemning betraktes som følge av sykdom eller skade og som en personlig tragedie. Denne forståelsen bidrar til å skape ”annenhet”. Inntrykket er imidlertid at fremstillingene i Hjemmet i langt mindre grad skaper ”annenhet” sammenlignet med fremstillingene i Se og Hør.
Fire hovedtrekk kjennetegner fremstillingene av ”annenhet” i Se og Hør: ”Annenhet” som avvik, Kampen mot ”annenheten”, Frykten for ”annenheten” og Medlidenhet med ”den andre”. De mest fremtredende hovedtrekkene i Hjemmet er Kampen mot ”annenheten” og Medlidenhet med ”den andre”. Noen fremstillinger i Hjemmet preges også av Frykten for ”annenheten”. Ingen fremstillinger i Hjemmet har ”Annenhet” som avvik som det mest fremtredende hovedtrekket.
I Se og Hør er det noen flere fremstillinger av menn enn av kvinner. Det er ingen tydelige forskjeller med hensyn på hvordan ”annenheten” uttrykkes i fremstillinger av kvinner og menn. Det kan tenkes at funksjonshemning, sykdom, skade og kjendisstatus er aspekter som dominerer slik at kjønn generelt blir underordnet i fremstillingene. Oppslagene i Hjemmet fremstiller i overveiende grad kvinner. Det er derfor ikke grunnlag for å sammenligne fremstillingene av menn og kvinner i Hjemmet.
Jeg argumenterer for at forestillingene eller oppfatningene som fremstillingene i Se og Hør og Hjemmet bygger på og skaper, ikke er i samsvar med dagens politiske mål om full likestilling og deltakelse for funksjonshemmede i samfunnet. Representasjonene i Se og Hør og Hjemmet bidrar til å reprodusere ”annenheten” som ligger innbakt i den medisinske forståelsen av funksjonshemning. Ukebladene reproduserer dermed en sosial struktur der funksjonshemmede diskrimineres og undertrykkes av den dominerende ikkefunksjonshemmede gruppen.
Fremstillingene i Se og Hør og Hjemmet bidrar også til å danne et bilde av ”normaliteten”. I motsetning til negative forestillinger om ”annenhet” skapes en sentral forestilling om at ”Normalitet” er lykke.