Abstract
Statens pensjonsfond-Utland (Sp-U) er en av mange styringsmekanismer som i dag fremstår med gråsoneaktig karakter mellom det (analytisk konstruerte) svarthvite bildet av stat versus marked. Hva skjer med grensene mellom stat og marked når en stat bruker eierandeler i et nasjonalt pensjonsfond til å stille krav overfor selskapene staten har investert i? Hvilken rolle spiller de flytende grensene mellom politikk og marked i dette bildet? Dypest sett hva skjer med våre kapitalistiske institusjoner?
Med hovedvekt på å belyse iverksetting av de etiske retningslinjene til Sp-U, tas det utgangspunkt i en distinksjon mellom to rasjonalistiske og to identitetsbaserte idealtyper styring, skilt fra hverandre langs aksene målkonflikt og etablert samsvar mellom mål og midler. Å krysse de to aksene gir fire idealtyper styring (figur 2.1). Firkløveret av trinnvis gjennomføring (regulering), konflikt og forhandling (straff og belønning), evolusjon og læring (normspredning) og symbolstyring (ikke-implementering) egner seg til å kartlegge og belyse etisk forvaltning av Sp-U som offentlig politikk, eierstyring og i et internasjonalt perspektiv. Gjennom rammeverket filtreres de analytiske fasene dagsorden, vedtak og iverksetting av etiske retningslinjer, med hovedvekt på iverksetting.
Hovedfunnet er at de etiske retningslinjene til Sp-U framstår som en symbolpolitisk konstruksjon. Helhetsinntrykket er mer sammensatt. Selv om metaforen en dråpe i markedshavet må kunne sies å ha en viss relevans, må etisk forvaltning av Sp-U forstås mer fasettert enn som ren symbolpolitikk og kunne ha større implikasjoner enn ren window-dressing . Til tross for forsvinnende få vedtak har noen av disse allerede hatt en viss påvirkningseffekt på selskaper. I sum ligger retningslinjenes mulighetsrom på et overordnet plan, ved å inngå i verdensomspennende prosesser for å fremme (samfunns)ansvar i næringslivet på tvers av dikotomien stat/marked.