Charles Tillys revolusjonsteori og den cubanske revolusjonen 1956-1961 cRagnar Lerfaldet

Abstract

Charles Tillys revolusjonsteori og den cubanske revolusjonen 1956 - 1961 Jeg har i denne oppgaven testet Charles Tillys teori om revolusjoner på et case: revolusjonen på Cuba. Hensikten med oppgaven er å forsøke og gi større innsikt i hvorvidt Tillys teori kan benyttes til å forklare den cubanske revolusjon. På den måten ville jeg gi et bidrag til å finne ut om Tillys teori kan benyttes som en generell revolusjonsteori, altså en teori som skal kunne forklare alle revolusjoner. Samtidig håper jeg også at denne undersøkelsen vil kunne bidra til å akkumulere kunnskap om prosessene som fant sted under den cubanske revolusjonen. Empirien jeg benytter er kjent fra før, men undersøkelsen vil muligens bidra til å se denne empirien i et nytt lys. Nye sammenhenger kan kanskje påvises. Men som sagt; hensikten med oppgaven er å teste Tillys teori. Formålet med teorien som testes i oppgaven er å forklare hvordan revolusjoner foregår, hvilke aktører som er sentrale og hva forholdet i mellom dem er. Hvorfor handler de som de gjør? Undersøkelsen er avgrenset i dobbelt forstand. For det første begrenser undersøkelsen seg til en teori. For det andre testes teorien bare i ett land, og ser på ett bestemt tidsrom. Landet er Cuba og tidsrommet er desember 1956 - april 1961. Oppgavens problemstilling: Kan Charles Tillys aktørorienterte revolusjons-teori benyttes til å forklare hva som forårsaket og formet den cubanske revolusjonen? Tilly kritiserer Samuel P. Huntington å for legge stor vekt på resultatene av en revolusjon. Etter Huntingtons definisjon, som antageligvis er den mest brukte definisjonen på begrepet revolusjon, er det kun suksessfulle revolusjoner som kan regnes som revolusjoner. Tilly derimot skiller mellom revolusjonære situasjoner og revolusjonære resultater. Jeg finner at Charles Tillys teori godt forklarer hvorfor det oppstår en revolusjonær situasjon på Cuba. Imidlertid kan ikke hans teori benyttes til å forklare hvorfor den revolusjonære situasjonen på Cuba ender med et revolusjonært resultat. Variablene som Charles Tilly i sin teori benytter for å forklare hvorfor et revolusjonært resultat oppstår, viser seg å være uten forklaringskraft i forhold til den cubanske revolusjonen. Derfor blir det til slutt lagt inn et kapittel hvor tre alternative forklaringer blir gjennomgått ganske raskt. Disse tre forklaringene; Samuel P. Huntingtons revolusjonsteori, Max Webers karismaforklaring og en forklaring om hvordan Batistas regimes repressive politikk slår ekstra hardt tilbake på regimet selv, gir alle komplementære bidrag til forståelsen av oppgavens problematikk.