Abstract
Hva kan true avspenningen mellom Russland og NATO? - En vurdering utfra tre teoretiske perspektiver
Sammendrag:
Formålet med denne oppgaven var todelt: Hovedformålet var å besvare spørsmålet om hva som kan true avspenningen mellom Russland og NATO. Dessuten ønsket jeg å bruke den analysen dette resulterte i til å problematisere kunnskapsdannelsen i oppgaven, og for så vidt generelt i statsvitenskapen. Nærmere bestemt ville oppgaven forsøke å illustrere den fler-dimensjonale deduktive analysemetodens overlegenhet i forhold til den endimensjonale, i slike kvalitative analysesammenhenger som denne oppgaven representerer. Konkret fikk denne teoretisk orienterte problemstillingen følgende formulering: Er det slik at anvendelse av en enkeltstående teoretisk tilnærming til et sikkerhetspolitisk saksforhold kan medføre at man går glipp av empiriske forhold og fortolkninger av forhold som en annen tilnærming fanger opp? Analysen som ble gjennomført av de avspenningsrelaterte fenomenene i forholdet Russland - NATO ga et utvetydig grunnlag for å svare bekreftende på dette spørsmålet.
Når det gjelder den empiriske hovedproblemstillingen, fikk den følgende konkrete utforming: Hva er de kritiske elementene i forholdet mellom Russland og NATO som kan true det nåvær-ende lave spenningsnivået i relasjonen? Denne ble besvart utfra tre teoretiske perspektiver innenfor studiet av internasjonal politikk: Strukturrealismen, neoliberal institusjonalisme og det organisasjonsteoretiske perspektivet. Resultatet ble en relativt omfangsrik avdekking av elementer som på en eller annen måte kan få negativ innvirkning på avspenningen. De mest sentrale elementene som ble avdekket var disse:
- Strukturrealismen: På mange måter kan det sies at unipolariteten ved det internasjonale systemet ( i hvert fall det sikkerhetspolitiske ), gjennom USAs verdenshegemoni, danner utgangspunktet for den videre analysen utfra dette perspektivet. I og med at Russland har problemer med å etablere likeverdighet med NATO-landene i den internasjonale økonomiske sfæren, og at konkurranseterskelen her fortsatt er høy, kan dette aksentuere faren for en remilitarisering av de russiske strategiene for posisjonsmaksimering. I denne situasjonen fremstår mange av NATOs disposisjoner som truende overfor Russland. For eksempel kan USAs fortsatte militære supermaktsstrategi og landets kjernefysiske overtak utløse et sikkerhetsdilemma i relasjonen, fordi russerne er usikre på hvem og hva de amerikanske strategiene er rettet mot. Videre er det en rekke forhold som tilsier at den militære stabiliteten er - og er i ferd med å bli - lavere enn ønskelig mellom partene. Krisestabiliteten er lav fordi USA har forsprang og overtak på Russland innen BMD ( Ballistic Missile Defense ), og fordi NATO-utvidelsene representerer en maktprojeksjon og en fjerning av buffersonen mellom partene. Rustningskappløps-stabiliteten er enda lavere på grunn av enormt ulik evne til å utnytte den inneværende militærteknologiske revolusjonen.
Neoliberal institusjonalisme: Dette perspektivet peker på behovet for interessesammenfall hos de to partene i de samarbeidsinstitusjonene som er opprettet mellom dem. Oppgaven avdekker blant annet at det er alvorlig interesseasymmetri nedfelt i den viktige CFE-avtalen, som kan få konsekvenser for avspenningen. Videre pekes det på at utvidelsene av NATO kan få interne effekter som svekker alliansen som institusjon. Dette vanskeliggjør avspenningsarbeidet som alliansen er pådriver for og kan medføre en viss renasjonalisering av medlemmenes sikker-hetspolitikk, i verste fall med en økning av det samlede rustningsnivået i Europa som en konsekvens. Dessuten innebærer svekkelsen av SUS en uheldig utvikling fordi Russland ikke møter noen institusjonelle beskrankninger på sin adferd og sine strategier i sine nærområder.
Det organisasjonsteoretiske perspektivet: Selve preferanse- og interessedannelsen til de sentrale aktørene fremstilles her som mye mer heterogen og avhengig av interne organisa-toriske og innenrikspolitiske forhold, enn i de andre perspektivene. Dette innebærer i seg selv en trussel mot både innholdet og fremdriften i avspenningsarbeidet. Alt fra skarp kamp mellom de konstitusjonelle maktene innad i USA og Russland, partipolitisk maktkamp mellom ulike utenrikspolitiske regimer og organisatoriske tilbøyeligheter hos disse hoved-aktørenes militærapparater har en handlingslammende og trenerende virkning.