En empirisk vurdering av partisammensetningen av storting og regjering 1945-2001 i et gjenspeilingsperspektiv

Abstract

Temaet i denne oppgaven er gjenspeiling av stemmegivning i Norge. Stemmegivningen er avgrenset til riksvalg. Problemstillingen lyder: Hvordan har partisammensetningen av storting og regjering gjenspeilet velgernes partivalg i perioden 1945-2001?

Hovedformålet er å belyse problemstillingen empirisk. Data fra stemmefordelingene ved stortingsvalg, mandatfordelingene på Stortinget og partisammensetningene, er derfor innhentet og presentert i oppgaven. Ut i fra et gjenspeilingsperspektiv på et representativt, parlamentarisk demokrati som Norge er, stilles det 2 idealforventninger: 1. Samsvaret mellom velgernes partistemmegivning og partisammensetningen av Stortinget er sterkt. Stortingssammensetningen utgjør en miniatyrmodell av stemmefordelingen. 2. Regjeringen gjenspeiler eller utgår fra et stortingsflertall som i sin tur springer ut i fra et velgerflertall. Regjeringsskifter skjer hovedsakelig i fobindelse med valg.

Empirien harmonerer bare i noen grad med forventningene. Flere ganger har misforholdet vært stort. Ap fikk et flertall av stortingsmandatene 1945-61 uten at over 50 % av velgerne på noe tidspunkt stemte på partiet. Ingen av flertallsregjeringene etter 1945 har hatt et velgerflertall bak seg. Inndeling av partier i blokker har mest relevans i perioden 1963-90. Ved 5 av de 7 valgene som ble avholdt i denne perioden var det ikke blokksamsvar mellom velgerflertall og mandatflertall. Parlamentarisk svekkelse av regjeringene ved valgene er helt avgjørende for 5 av 13 regjeringsskifter etter 1945, mens resterende 8 skifter helt eller delvis kan relateres til andre forhold. For øvrig har flere regjeringer blitt dannet uten at et stortingsflertall aktivt har stilt seg bak dem.

I oppgaven diskuteres det også hva disse avvikene fra idealet skyldes. Valgsystemet spiller her en nøkkelrolle. Disproporsjonaliteten mellom stemmegivning og mandatfordeling skyldes for en stor del at valgsystemet forsøker å iverta to andre hensyn enn gjenspeiling: Mandatfordeling skal gi grunnlag for styringsdyktighet, og utkantstrøk skal tilgodeses. I praksis er hensynet til styringsdyktighet søkt ivaretatt ved at store partier gis et "styringstillegg" via mandatberegningsmetoden. Hensynet til tilgodesselse av utkant er ivaretatt ved at valgkretsene i Nord-Norge, Trøndelag, Nordvestlandet, samt Hedmark og Aust-Agder er blitt overrepresentert, på bekostning av særlig Oslo, Akershus og Buskerud. Særlig virker hensynet til styringsdyktighet å stå steilt mot gjenspelingshensynet. Både valgreformene fra 1952/53 (fra heltallsmetode til modifisert oddetallsmetode) og 1988/89 (8 utjevningsmandater) har bedret proporsjonaliteten, men fortsatt er forbedrningspotensialet stort.

Avslutningsvis problematiseres funnene. Svak gjenspeiling av velgernes valg svekker den politiske legitimiteten i det representative demokratiet. Det rører ved hovedfundamentet som det politiske systemet er tuftet på. 2 reformer som kan bedre gjenspeilingsgraden blir diskutert: En mer proporsjonal valgordning, og innføring av investitur. Økt proporsjonalitet er antatt å kunne medføre redusert styringsdyktighet. Det kan reises innvedninger mot de forutsetningene som antakelsen bygger på, men en form for tillitsvotering på Stortinget til nye regjeringer med krav om flertall, vil representere en buffer mot en slik antatt utvikling. Til syvende og sist hviler likevel ansvaret for styringsdyktighet på partiene og partirepresentantene på Stortinget. Etter mitt syn veier verken argumentene for å tilgodese utkantstrøk eller for å tilgodese store partier så tungt at de partimessige skjevhetene rettferdiggjøres. Derfor konkluderer jeg med at det er særlig viktig å få økt proporsjonaliteten i valgsystemet.