Fra grønn til grå : USAs ozon - og klimapolitikk

Abstract

I denne oppgaven ser jeg nærmere på USAs rolle i ozon- og klimapolitikken. Dette kan være et lite bidrag til å forstå de to miljøregimenes ulike skjebne i det amerikanske senatet. Oppgaven ser primært på ratifiseringsprosessen i forhold til Montreal og Kyoto-protokollen. Begge disse avtalene står i en særstilling i hvert sitt internasjonale miljøregime: Først med implementeringen av disse avtalene kan vi snakke om fullverdige internasjonale regimer for henholdsvis ozon og klima. Problemstillingen til denne oppgaven er hvorfor ratifiserte USA Montreal protokollen, men ikke Kyoto protokollen.

Analysen er i all hovedsak av en deskriptiv karakter med et empirisk fokus. Jeg utformer noen forklaringsvariabler/uavhengige variabler ved hjelp av en teoretisk ramme der jeg kombinerer Putnams to-nivå-spill med Moravcsiks rasjonelle liberalisme. Forklaringene blir så konfrontert med empirisk materiale.

Oppgaven påviser USAs rolle som bremser i klimapolitikken, og som anfører i ozonpolitikken. Den kritiske diskusjonen av de ulike forklaringene viser at særlig forklaringsvariabelen basert på kommersiell liberalisme er interessant som forklaringsfaktor. Denne tilbyr en plausibel forklaring på hvorfor USA ratifiserte Montreal-protokollen, men ikke Kyoto-protokollen. I tillegg kan den også i stor grad forklare rollene til de respektive amerikanske administrasjonene i fasene der dagsorden ble fastsatt.

Analysen viser at den amerikanske industrien tidlig måtte forholde seg til strengere reguleringer av utslipp av ozonskadelige substanser enn deres utenlandske konkurrenter. Industrien fryktet derfor at utenlandske selskaper kunne dra nytte av bedre rammebetingelser ved et havari i de internasjonale forhandlingene. Et havari innebar altså høye kostnader. Industriens endring av strategi førte til en større vinnmengde, noe som i følge Putnam øker sannsynligheten for en avtaleratifisering betraktelig. I klimapolitikken innebar derimot videreføringen av status quo som bestod av et svært lavt nasjonalt reguleringsnivå fra de innflytelsesrike industrielle utslippernes synsvinkel ingen eller reduserte kostnader (når man tar hensyn til forpliktelsene for konkurrerende selskaper i land som underskrev Kyoto-protokollen). Senatets definerte vinnmengde var dermed svært liten i dette tilfellet. Ved hjelp av Putnams to-nivå modell har jeg dertil vurdert muligheten for en avtale som ligger utenfor Senatets toleransegrense selv om det innenlandske presset for en avtale er stort er det jo ingen garanti for at en avtale ratifiseres, like lite som høyt press mot en avtale ikke alltid må føre til at den ikke ratifiseres.

En svakhet ved kommersiell liberalismes forklaringskraft viste seg å være er at den ikke tok hensyn til hva en avtale innebærer, og avtalens forventede konsekvenser spilte utvilsomt en vektig rolle i ratifikasjonsbeslutningen. USA er riktignok en mektig stat i internasjonal sammenheng, men også en verdensmakt må inngå kompromisser.