Ny struktur for krisehåndtering : en analyse av beslutningsprosessen som ligger til grunn for opprettelsen av Regjeringens kriseråd og Krisestøtteenheten

Abstract

Oppgaven er en studie av beslutningsprosessen som ligger til grunn for stortingsvedtaket om å etablere Regjeringens kriseråd og Krisestøtteenheten samt å avvikle Regjeringens kriseinformasjonsenhet (Kriseinfo) i juni 2005. Prosessen ble påbegynt i januar 2005 da Regjeringen Bondevik II opprettet et uavhengig utvalg, Evalueringsutvalget, for å evaluere håndteringen av flodbølgekatastrofen i Sør-Øst-Asia 2. juledag 2004. Prosessen ble avsluttet med et enstemmig vedtak i Stortinget om ny struktur for sentral strategisk krisehåndtering i juni 2005. Denne beslutningsprosessen blir i oppgaven studert fasevis, og det inndeles i initiativfasen, utredningsfasen, høringsfasen, politikkutformingsfasen og vedtaksfasen. Initiativfasen besto av utformingen av kongelig resolusjon av 14. januar 2005 om opprettelsen av Evalueringsutvalget. Utredningsfasen besto av Evalueringsutvalgets arbeid med å utforme evalueringsrapport til Justisdepartementet, som ble avlevert til justisminister Odd Einar Dørum 20. april samme år. Rapporten inneholdt blant annet forslag til strukturelle endringer på krisehåndteringsfeltet. I høringsfasen ble evalueringsrapporten sendt til 23 offentlige og private høringsinstanser som fikk frist til 2. mai for å uttale seg i saken. Politikkutformingsfasen besto av en oppfølging av evalueringsrapporten og høringsuttalelser og utarbeidelse av St.meld. nr. 37 (2004-2005) Om flodbølgekatastrofen i Sør-Asia og sentral krisehåndtering, som blant annet inneholdt forslag til strukturelle endringer. I vedtaksfasen ble stortingsmeldingen sendt til Stortinget for behandling i Forsvarskomiteen, hvor Innst. S. nr. 265 (2004-2005) ble utformet og 13. juni 2005 vedtatt av et enstemmig Storting. Formålet med studien er å kartlegge hovedtrekkene i aktiviseringen og organisasjonstenkningen i prosessen i lys av problemstillingen ”Hva kjennetegnet den beslutningsprosessen som lå til grunn for vedtaket om ny struktur for sentral strategisk krisehåndtering i juni 2005?”. Studien er en casestudie hvor aktiviseringen og organisasjonstenkningen analyseres i lys av fire organisasjonsteoretiske perspektiver; en hierarkisk instrumentell modell, en instrumentell forhandlingsmodell, et institusjonelt kulturperspektiv og et institusjonelt myteperspektiv. Hovedfunnene i studien er at deltakelsen i prosessen var bestemt av formell beslutningsstruktur, men i høringsfasen var svært smal, og at politisk ledelse deltok aktivt, noe som innebærer at aktiviseringen best forklares av forhold knyttet til de to instrumentelle modellene. Organisasjonstenkningen var preget av en rasjonell mål-middel-tankegang basert på allerede foreliggende uformell struktur, forslag fremmet i forkant av prosessen og et fokus på helhetlig koordinering og ledelse som var etablert som institusjonell organisasjonsoppskrift i omgivelsene. Den strukturen som ble vedtatt var også i all hovedsak det forslaget som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) som høringsinstans hadde fremmet forslag om i høringsfasen, slik at man kan konkludere med at DSB som høringsinstans hadde stor aksess til beslutningene. Alle de fire organisasjonsteoretiske modellene hadde stor betydning for organisasjonstenkningen i prosessen og forhold knyttet til disse var også kompatible med hverandre og utfyller hverandre for å forklare prosessen.