Hide metadata

dc.date.accessioned2013-03-12T09:16:23Z
dc.date.available2013-03-12T09:16:23Z
dc.date.issued1997en_US
dc.date.submitted2002-10-01en_US
dc.identifier.citationYssen, Erik. Beleiringen av Sarajevo. Hovedoppgave, University of Oslo, 1997en_US
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/14244
dc.description.abstractBELEIRINGEN AV SARAJEVO: EN RASJONALISTISK ANALYSE AV VESTLIGE TRUSLER UNDER KRIGEN I BOSNIA (1992-1995) Under krigen i Bosnia innledet de bosniske serberne umiddelbart etter krigsutbruddet en beleiring av den bosniske hovedstaden Sarajevo. Byen ble isolert og utsatt for tunge og vilkårlige artilleriangrep. Temaet for denne oppgaven har vært vestmaktenes bruk av trusler om bruk av militærmakt ved fire anledninger for å bryte denne beleiringen. Den primære hensikten med oppgaven har vært å etablere mulige rasjonalistiske forklaringer på noen av aktørenes beslutninger i de fire trusselsituasjonene. Første gang det ble fremsatt en trussel om bruk av militærmakt var i august 1993. NATOs trussel bevirket imidlertid ikke noen tilbaketrekning av de serbiske styrkene rundt Sarajevo. NATO iverksatte heller ikke flyangrep etter at trusselen hadde feilet i å produsere det ønskede resultatet. Med utgangspunkt i en enkel spillmodell ble det så identifisert mulige rasjonalistiske forklaringer på RS` (Republika Srpska) og NATOs beslutninger i august 1993. En slik forklaring på RS` beslutning om ikke å trekke de serbiske styrkene tilbake fra Sarajevo, er at det å stå fast rundt Sarajevo var dominant strategi for serberne. I så fall anså ikke RS trusselen for å være tilstrekkelig alvorlig. En annen mulig forklaring som ble identifisert på basis av den rasjonalistiske analysen er at serberne ikke anså trusselen for å være troverdig. Serberne så det med andre ord slik at NATO hadde sterke incentiver til ikke å iverksette trusselen om flyangrep etter at den hadde feilet. Det ble også anført grunner til at serberne i den aktuelle situasjonen kan ha oppfattet trusselen som ikke å være tilstrekkelig alvorlig og/eller troverdig. En grunn til ikke å oppfatte trusselen som troverdig, var at NATO gjennom å iverksette flyangrep indirekte kunne ramme seg selv gjennom at serberne iverksatte gjengjeldelsesangrep mot FN-soldatene på bakken i Bosnia. På basis av en utvidet modell hvor det forelå usikkerhet om serberne ville gjengjelde eller ikke, ble det så vist at det å iverksette flyangrep maksimerte NATOs nytte dersom sannsynligheten for gjengjeldelsesangrep var mindre enn en kritisk grense. At NATO regnet med en sannsynlighet for slike angrep som var større enn denne grensen er da en mulig rasjonalistisk forklaring på hvorfor NATO ikke iverksatte flyangrep i august 1993. At serberne samtidig anså at NATO regnet med en relativt høy sannsynlighet for gjengjeldelser, er en alternativ rasjonalistisk forklaring på hvorfor serberne ikke trakk seg tilbake fra Sarajevo i august 1993. En alternativ forklaring på NATOs beslutning, er at serberne gjorde en rekke politiske og humanitære innrømmelser etter at NATO fremsatte sin trussel, og at disse reduserte NATOs incentiver til å iverksette trusselen. Da NATO for annen gang truet med flyangrep i februar 1994 fant det sted en serbisk tilbaketrekning fra Sarajevo, og det ble da etablert en FN-overvåket våpen-ekssklusjonssone rundt byen. I et forsøk på å forklare denne serbiske beslutningen, ble det tatt utgangspunkt i et spill hvor det forelå usikkerhet om NATO var en "hard" eller "myk" spillertype (dvs. et spill med usikkerhet om trusselen var troverdig eller ikke). Det ble da vist at det å gi etter maksimerte RS` nytte dersom serberne regnet med en sannsynlighet for at NATO var en hard spillertype som var større enn en kritisk grense. Det ble også anført at denne forklaringen var en plausibel forklaring fordi NATO i den aktuelle situasjonen søkte å øke denne sannsynligheten, og fordi den kritiske grensen (en funksjon av RS` belønninger ved de ulike utfallene) kan ha blitt ble senket som et resultat av at NATOs flystyrke var utvidet siden august 1993 og/eller av at Russland grep inn i krisen på en måte som økte attraktiviteten av å gi etter for serberne. Våpeneksklusjonssonen kollapset delvis da serberne våren 1995 på ny iverksatte artilleriangrep mot Sarajevo med tunge våpen som opererte innenfor sonen. FN truet etter dette med at det ville bli iverksatt NATO-flyangrep dersom våpnene ikke ble trukket ut. Det ble da vist at serberne gjennom å lenke FN-personell fast ved potensielle mål for NATOs jagerfly, satte seg selv i en situasjon hvor det ikke lenger var mulig å la være å sette en trussel om å gjengjelde mot FN-personellet ut i livet dersom NATO bombet. Serberne kan dermed ha lyktes med å endre situasjonen fra å være en situasjon preget av en troverdig NATO-trussel og en ikke-troverdig serbisk trussel til å bli en situasjon preget av en NATO-trussel som ikke var troverdig og en troverdig serbisk trussel. Dermed var også det beste valget for serberne å bli stående fast rundt Sarajevo. Våpeneksklusjonssonen kollapset helt sommeren 1995. NATO og FN truet etter dette i slutten av august igjen med flyangrep i et forsøk på å reetablere sonen. FN-personellet på bakken i Bosnia var på dette tidspunktet trukket tilbake fra områder hvor de utgjorde potensielle gisler. Serberne valgte imidlertid å bli stående fast. NATO gjennomførte etter dette en omfattende luftoffensiv over to uker. I jakten på en rasjonalistisk forklaring på serbernes beslutning ved denne anledningen ble det sett bort fra at trusselen kan ha blitt oppfattet som ikke å være troverdig. I stedet ble det fokusert på at trusselen kan ha blitt oppfattet som ikke å være tilstrekkelig alvorlig. På basis av to modeller hvor det forelå usikkerhet om henholdsvis hvilke militære virkemidler som kunne bli tatt i bruk og konsekvensene av NATO-angrep, ble det så identifisert to mulige rasjonalistiske forklaringer på serbernes beslutning i september 1995. Serberne kan for det første ha regnet med en relativt liten sannsynlighet for at NATO i tillegg til flyangrep også ville ta i bruk sterkere militære virkemidler (som tyngre sjø-baserte raketter). For det andre kan serberne ha regnet med en relativt liten sannsynlighet for store skader som følge av NATO-angrep.nor
dc.language.isonoben_US
dc.subjecthovedoppgave statsvitenskap DEWEY: historie:Jugoslavia:en_US
dc.titleBeleiringen av Sarajevo : en rasjonalistisk analyse av vestlige trusler under krigen i Bosnia (1992-1995)en_US
dc.typeMaster thesisen_US
dc.date.updated2003-07-04en_US
dc.creator.authorYssen, Eriken_US
dc.subject.nsiVDP::240en_US
dc.identifier.bibliographiccitationinfo:ofi/fmt:kev:mtx:ctx&ctx_ver=Z39.88-2004&rft_val_fmt=info:ofi/fmt:kev:mtx:dissertation&rft.au=Yssen, Erik&rft.title=Beleiringen av Sarajevo&rft.inst=University of Oslo&rft.date=1997&rft.degree=Hovedoppgaveen_US
dc.identifier.urnURN:NBN:no-38499
dc.type.documentHovedoppgaveen_US
dc.identifier.duo445en_US
dc.identifier.bibsys972512713en_US


Files in this item

FilesSizeFormatView

No file.

Appears in the following Collection

Hide metadata